Det inspirerte ham til å ta ho- vedfag i geografi. Nå som tiden er begrenset, er det mange tunge stunder og tankene kommer. – Jeg tenker: «Er det noe jeg har forsømt? Derfor er det viktig at vi skiller mellom det vesentligste og det uvesentlige. Vi ble minnet om at vi må være nær hveran- dre, si gode ord, og at vi er veldig glade i hverandre. Men vi slipper ikke tanken og håpet om at vi fortsatt skal få noe tid sammen.» Dødsøyeblikket Leiv fikk diagnosen beinmarg- skreft i august 2015, og nå er det ikke mer behandling å få. Else har lovet mannen at han skal få lov til å dø hjemme. De ser ned på kirkegården, der paret har gravsted. – Gud er vår hjelp og vår trøst. Begge vil begraves, og ikke kre- meres. – Ingen kjenner dødsøyeblikket. Og er det noe som er sikkert, så er det at vi alle skal dø, sier ekte- paret.
ter å puste og det blir stille. Det er like forunderlig hver gang. Når noen er klare for å dø, kan det være en høytid. Men det blir noe helt annet når det er ens egne det gjelder. Døden banker på Nå har døden banket på deres dør igjen, og det er annerledes. Etter at odelsgutten Leiv tok over gården, har de pleiet både faren og bestemoren hans. Beg- ge to fikk dø hjemme hos dem. Leivs mor døde på gården, fra fire barn. Den minste var tre måne- der, Leiv var eldst og 10 år. Han ble født i Kina og kom til Norge sju år gammel. Like etter at moren døde ble fa- ren rammet av tuberkulose og alle fire barna ble tatt hånd om av bestemoren. De siste Leiv husker fra morens dødsleie, var at han viste henne geografiprøven sin. Fikk diagnose – Du er flink du, gutten min, sa moren og klappet ham på kinnet.
18
LYMFEKREFTBLADET 1 / 2 0 1 8
Made with FlippingBook - Online magazine maker