H østen 1999 ble jeg diagnostisert med osteosarkom.
bevis på det hele, men det skulle ta flere år før jeg brukte ordet sarkom , og enda flere før jeg aksepterte det som hadde skjedd. Det som skjedde fra innleggelse og frem til jeg ble utskrevet er for meg noen mørke og uklare dager. Jeg ble forespeilet ca. 3 uker og at hjemreise ble så fort jeg kunne bevise at jeg mestret krykker i trappa på sykehuset. Det jeg husker er at jeg lå våken om natten mens benet mitt ble holdt i gang av en maskin. Jeg gråt stille og var redd. Det var helt jævlig, men jeg greide ikke å kommunisere dette ovenfor verken familie eller behandlere. Allerede da lå jeg og passet på protesen – den skulle ikke bli ødelagt for alt i verden! Jeg ble skrevet ut 1,5 uke etter operasjonen og kunne ikke vente med å komme meg ut derfra. Det skulle vise seg å bli en skummel affære å komme hjem og være overlatt til seg selv.
Da var jeg 20 år gammel, bodde hjemme hos mamma, og hadde startet på studier.
Sommeren det samme året reiste jeg på interrail med en venninne. Det var en kjempeopplevelse, men turen bar tidvis preg av at jeg hadde ekstreme smerter i kneet og vanskelig for å gå. Vel hjemme igjen dro jeg til fastlegen. Smertene hadde vært der siden jeg sklei og falt på isen i romjulen året før. Jeg var aktiv håndballspiller, fra tidlig skolealder og frem til jeg var ca. 16 år, og det hadde jo gått litt hardt utover knærne den gangen. Menisk ble nevnt, og fastlegen sendte meg til røntgen. Jeg går ut ifra at de så noe der som gjorde at det ble bestilt MR undersøkelse. Detaljene fra tiden etter dette er preget av dårlig hukommelse, men jeg husker at jeg ble sendt til Radiumhospitalet. Tror jeg ble fortalt det ikke nødvendigvis var kreft av den grunn. Det ble utført CT, nålebiopsi og til slutt et lite inngrep hvor det ble tatt en større biopsiprøve. Etter litt om-og-men viste deg seg å være ondartet kreft, et osteosarkom, i høyre kne. Kreften var ikke av den hissige sorten så det ble bestemt at jul og nyttår kunne feires hjemme og jeg skulle opereres 10. januar 2000. I mitt tilfelle var det ikke nødvendig å behandle ytterligere med cellegift eller stråling, men de måtte forsikre seg om at de fjernet tilstrekkelig med bein rundt svulsten for å minimere faren for tilbakefall. Det resulterte i at mitt høyre kne og lårbein ble kappet av og restaurert med en innvendig tumorprotese. Jeg fikk ikke med meg at kreftdiagnosen hadde et navn. Det jeg sa til de som spurte var at de hadde funnet en veldig sjelden kreft i kneet. Dette var det ingen som hadde hørt om før og det fikk meg til å tvile på om det faktisk stemte. Operasjon og protese var et relativt godt
Bildene av en protese som hadde festet seg og var intakt gav faktisk lite følelse av trygghet. Jeg har alltid vært redd for at den skal gå i stykker.
25
Sarkomen #2-2019
Made with FlippingBook - Online catalogs