Bildene er fra min første serviceoperasjon i 2007. Jeg var ekstremt nervøs kvelden før operasjonen – det var et mareritt som var blitt virkelig. Delene som ble byttet ut var mitt første møte med min tumorprotese. Før operasjonen i 2000 hadde jeg fått se en tegning.
Årene som fulgte er omtrent like uklare og til tider mørke, men det ble jeg relativt god på å kamuflere. Jeg var ung, liksom voksen, livredd, sterk, og svak. Selvbildet mitt var svekket og jeg sleit med å finne ut hvordan jeg skulle være meg med en tilsynelatende usynlig funksjonhemming. Det var jo ting jeg ikke kunne eller burde gjøre lenger. Eller, var det egentlig det? Opptreningen, som foregikk hos en fysio som ikke var særlig bevandret blant sarkom- pasienter, bidro verken til mestring eller selvtillit. Jeg var livredd for å gjøre noe feil, følte meg usikker og alene. Min måte å takle det på ble å sørge for at det uunngåelige ikke måtte skje; en «serviceoperasjon» . Den strategien gikk sin skjeve gang og det kostet meg mange år med engstelse og begrensninger. Den unge friske kroppen pådro seg noen kroppslige og mentale vondter som har satt sine spor.
På tross av at jeg var nyoperert og i en slags opptreningsfase, fullførte jeg studiene i Oslo den våren uten videre fravær. Studiene gav mersmak, og i 2001 flyttet jeg til England for å studere videre. 3 år på rømmen funket på sett og vis, men da jeg kom hjem igjen i 2004 gikk jeg på en smell. En psykolog på Radiumen testet meg og dommen falt: jeg var «moderat deprimert». Tilbudet ble medisiner og henvisning til psykolog – søknaden ble aldri skrevet. Jeg var også innom og pratet med en dame i Kreftforeningen som fortalte at kognitiv terapi var tingen. Fastlegen hadde også en klar beskjed: kom deg ut i jobb! Jeg la meg under dyna en ukes tid, fikk trøst og oppmuntring av storebror, innså at jeg måtte riste det av meg og kom meg heldigvis ganske raskt ut i jobb. Siden da har jeg vært heldig og jobbet fulltid.
26
Sarkomen #2-2019
Made with FlippingBook - Online catalogs