fikk meg til å sette ord på sorg, redsel og irrasjonelle tanker.
I ettertid tror jeg at min evne til å grave ned og kamuflere mine tanker og følelser gjorde at jeg virket sterk og kapabel til å håndtere dette selv. Det var jeg ikke. Nå har det jo gått relativt bra med meg, men jeg tenker at veien dit kunne vært så mye bedre om jeg bare hadde vært bevisst mine egentlige begrensninger og fokusert på mulighetene i stedet. Jeg ble veldig preget av de ekstreme begrensningene etter operasjonen; 4 måneder på krykker med lite belastning på beinet. Jeg tolket beskjedene jeg fikk da som at jeg ikke
Jeg ønsker med dette å gi en stemme til dem som rammes av sarkom og «kun» blir operert. Vi er på mange måter heldige fordi vi slipper lang og tung tilleggsbehandling, men faktum er at for mange fører kirurgi til kroppslige endringer som kan være vanskelig å akseptere og håndtere. Senskader er ikke forbeholdt dem som får stråling eller cellegift.
Jeg tenker faktisk på det hver eneste dag.
Kjenner det hver dag når jeg står opp, går opp eller ned en trapp, slenger meg på sykkelen, går fra A til Å, reiser meg fra do, osv. Jeg passer fortsatt på beinet mitt, ikke i like stor grad men den vanen er utrolig vond å vende. Det tok 14 år før jeg løftet på lokket og ba om hjelp til å rydde opp i alle de irrasjonelle tankene og begrensningene mine. For seks år siden løp jeg ikke til bussen, nå vet jeg i hvert fall at jeg kan.
skulle gjøre noe særlig fysisk utover de helt kontrollerte opptreningsøvelsene (ikke løpe, ikke gå på ski, ikke hoppe fra brygga, ikke gå med høye heler). Etterhvert utviklet det seg til å prøve å avlaste beinet så mye som mulig i hverdagen også. For å sette det på spissen; protesen tok styringen både kroppslig og mentalt. I mange år dreide livet mitt seg om kneet, beinet og protesen. I retrospekt gikk jeg på mange måter også å håpet
Mitt råd : Spør om hjelp, og sett ord på det du strever med selv om det høres «teit» ut. Si fra når du er på kontroll neste gang eller ta kontakt med sykehuset hvis det er lenge til.
eller ventet på at jeg skulle bli «frisk». Jeg var jo frisk men følte meg mer «syk» enn før jeg ble operert. Som et resultat av at jeg ikke fikk hjelp til å bearbeide det jeg hadde vært gjennom, og utfordringene som fulgte med, ble jeg nok en litt deppa og passiv person som for de rundt meg var vanskelig å hjelpe. Blant venner latet jeg som ingenting, men var ikke alltid med på like mye som før. På kontrollene var det også lettere å svare: «nei, det går ganske bra», på spørsmålet: «ja, hvordan synes du det går?». Skulle ønske jeg hadde skjønt at det jeg trengte var rehabilitering, og noen å snakke med. Noen som kunne spørre de riktige spørsmålene som
Kaja Brunvoll, styremedlem i og ansatt som Marked og media
koordinator i 40 % stilling i Sarkomer.
27
Sarkomen #2-2019
Made with FlippingBook - Online catalogs