”Uansett størrelse på rittet, det er alltid vanskelig å vinne. Det er alltid noen somer sultne på å vinne akkurat det rittet.”
Vonde dager å være syklist 2004 på trynet i Tour de France. Eller ”Tour de Tortur.” Det ble
men jeg hadde ikke noe annet valg enn å starte spurten. Det holdt så vidt og jeg slo Elmiger med 1 cm. Jeg visste at formen var god, og etter seieren på den 11. etappen var allerede Tour de France det året en stor opptur. Klatrebein Karrierens beste klatrebein hadde jeg på den 17. etappen med avslutning opp til Alpe d’Huez. De harde stigningene opp Col du Galibier og Col de la Croix de Fer skulle forseres før den fryktede avslutningen til Alpe d’Huez skulle avslutte en tøff dag. Nede i dalen før vi skulle starte klat- ringen opp Croix de Fer lå vi i CSC i front av hovedfeltet og kjørte hardt for å mørne konkurrentene. Vi hadde allerede den gule trøya med Fränk Schleck. Jeg husker jeg spurte Jens Vogt om det gikk bra, men han klarte bare å stønne fram at han var helt på grensen. Cancellara fortsatte i be- gynnelsen av bakken, men så var det min tur. Jeg tenkte jeg kanskje ville klare å holde kjøret oppe til det var fem kilometer til toppen. Bak ble feltet ble tynnere og tynnere da vanligvis gode klatrere også måtte slippe. Det kan ikke ha vært mer enn rundt 20 ryttere igjen da sports- direktøren var på øret og sa ”bra Kurt, nå kjører du helt til toppen.” Vi klarte å holde kjøret over toppen, og videre til Le Bourg-d’Oisans hvor klatringen til Alpe d’Huez starter. Carlos Sastre rykket tidlig i stig- ningen og la grunnlaget for sammenlagtseieren i årets Tour de France. Da vi rullet inn på Champs-Élysées med gul trøye i laget, seier i lagkampen og egen etappeseier, sa jeg til Fränk Schleck ”Bedre enn dette blir ikke min sykkelkarriere,” og fikk vel egentlig rett i det.
tre ukers sammenhengende smertehelvete. Jeg husker hvert eneste skrubbsår som om det var i går, forteller Kurt Asle.
Etter en bra start med 15. Plass på prologen startet helvetet allerede på andre etappe
til Namur. - I tetgruppen på ti-femten mann gikk det fort inn mot byen og spurten. En kilometer før mål var det som vanlig å nervøst i feltet. TomBoonen satt to hakk foran meg på opptrekkstoget sitt. I det han girer hopper kjedet av storskiva. På hjulet hans ligger Estlenderen Jan Kirsipuu som reagerer med å slå ut til høyre. Han treffer meg og drar meg ned. Jeg går i asfalten i 65 km/t, med hodet først. Spurten går uten meg. Jeg ligger forslått igjen på asfalten, og litt lenger fram spurter Thor Hushovd seg inn i den gule trøya – store kontraster. I sakte film går ”reprisen” i hodet mitt og jeg kan takke hjelmen for at jeg klarte meg. Jeg kjenner brystsmerter. Noe som ikke var så rart da et par ribbein hadde brukket i velten. Blodet renner friskt fra flere store skrubbsår. Jeg fikk til slutt summet meg,
stablet meg på beina, krøpet opp på sykkelen og trillet til mål i ørska.
Dårlig natt. Tilbake på hotellet og det ble overtid på fysioterapeuten for å prøve å lege en forslått kropp. Jeg ble plastret og bandasjert, og når lyset ble slukket ble det ikke mye søvn. Kroppen skrek av smerte der jeg lå som en mumie og gruet meg til neste dag. Ny dag, og det å komme seg ut av senga tok tid. Da jeg reiste meg fulgte lakenet med. Det satt klistret til kroppen i blodet fra alle sårene. Når jeg skulle på toalettet måtte jeg rive av boksershortsen som satt fast i sårene på lår, rumpe og hofter. Under frokosten ble det til å true ned litt mat. Kroppen verket og jeg ble kvalm av maten. Etappe tre - under tvil Jeg fikk ”overtalt” kroppen til å sykle videre. Det ble ikke bedre da vi kjørte et av brosteinspartiene som brukes i Paris-Roubaix. Vi kjørte for Ivan Basso
Seieren på den 11. etappen under Tour de France 2008 til Foix er kanskje den største seieren. Også den knappeste med kun 1 cm foran Elmiger i spurten.
# 17 GRUPPETTO 33
Made with FlippingBook. PDF to flipbook with ease