var litt annerledes. Det er en ferge som skal nås om ikke så mange timene. Vikingene er tilbake Etter å ha installert det meste på rommet dukker det opp to tur- istbusser, ikke så merkelig det, men ut strømmer det vikinger. Det er første gang jeg har hørt vikinger snakke Italiensk, tysk, fransk og spansk. Etter nærmere ettertanke har jeg egentlig ikke
ofte utenlandske som forventer å finne noe litt norsk, gjerne med tungt trevirke og granitt eller skifer. Representantene fra solens rike får i alle fall bruk for kameraene sine. Innsjekking med advarsel Resepsjonisten og eieren var en blid og imøtekommende mann som så ut til å ha nok å gjøre med å svare på alle mulige rare spørs- mål på mange ymse varianter av
”Rekker jeg ikke denne fergen vil jeg heller ikke rekke den neste og siste som skal tameg tilbake til Gudvangen.”
snakket med så mange vikinger i det hele tatt. Kanskje ikke så rart siden jeg ikke er 1.200 år gammel, selv om jeg om noen timer på vei opp Stalheimskleivene ikke er like sikker. Ingen ting er som en god gammeldags turistfelle. Her har ønsket om å oppleve det Norrøne tatt overhånd og sydeuropeere og tyskere synes plutselig det er en god ide å reise til Norge for å leke vikinger – rar verden… Leirbålene lyste på plassen utenfor hotellvinduet, og mat og formodentlig mjød gikk ned på høykant. Vestlandsværet skrudde seg opp et par hakk til, og nå ble det vått i vikingleiren. Skarer med de nye vikingene kommed be- stemte skritt tilbake til hotellet. Det var visst ikke så stas med vikingtilværelsen – de hadde ikke en gang iPad! Det var den vik- ingkarrieren og vi andre kan gå trygt til sengs uten å bli grisebanka av en nyfrelst viking. Ny dag 6 grader plaskregn og vind. Klokka er 06.00 og alt jeg har av regntøy er på plass. Av gammel vane svinger jeg utenom vann- dammer, som om det har noe å si om jeg er gjennomvåt om to, eller tre minutter der jeg ruller av gårde mot dagens første store utfordring – Stalheims- kleivene.
det engelske språk. Smilet stivnet først noe da jeg for- talte at jeg måtte betale for rommet med en gang siden jeg skulle tidlig av gårde på en sykkelrunde dagen etter. Ikke at han ikke likte sykler, men å sykle fra Gudvangen til Kaupanger opp Stalheimskleivene, over Vika- fjellellet, ferge fra Vangsnes til Hella for så å sykle til Kaupanger og rekke dagens eneste ferge klokka 15.00? Han hadde tydelig- vis lite tro på prosjektet, men fram kom allikevel et slags trøs- tende smil som fra en far, eller bestefar. Du trenger en øl, var konklusjonen på de vidløftige planene han var blitt presentert for. En øl er sjelden feil, og kanskje håpet han på at jeg ikke skulle stoppe der, men helle inn på en del til slik at sykkelprosjektet sakte men sikkert forsvant etter som ølet flyttet seg fra kranen og over i et etter hans mening sinns- forvirret hode. Han skal få rett i én ting. Jeg har ofte sittet foran Macen og planlagt sykkelturer. Inne på Google maps ser turene absolutt overkommelige ut. Men uten op- timisme blir det ingen turer. Van- ligvis er det ikke så nøye hvor fort det går, og når du når bestemmelsesstedet. Denne turen
akkurat Manhattan vi snakker om.
Stalheims- kleivene med 39-23 som letteste gir var ikke så lurt.
Ved siden av fergeleiet skimtes skiltet med Gudvangen Fjordhotell. Et litt merkelig bygg, slike bygg som ofte dukker opp der hvor det stort sett er turister,
# 9 GRUPPETTO 45
Made with FlippingBook. PDF to flipbook with ease