Stalheimskleivene Det er ikke mer enn 11,5 kilometer fra Gudvangen til toppen av Stalheimskleivene. Det er de siste rundt 2 kilometerne som får deg til å angre på de gangene du ikke tok deg en ekstra treningsøkt. Stigningen er på mellom 17 og 21 %. Den er ikke så lang, men opp- leves som nokså brutal der du går rett inn veggen som varer helt til du er på toppen ved Stalheim Tur- isthotell. Bakken gjør seg definitivt bedre på prospektkort enn som underlag for to tynne sykkeldekk. Etter at pusten har vært innom et nivå du ikke tør fortelle fastlegen om, er det noen behagelige mil ned mot Vinje. Her sykler du stort sett på hovedveien til du kommer til avkjøringen til Vikafjellet. Her tar du inn på E 13, som er en typisk norsk fjellvei. Det går slakt og behagelig oppover til du kommer til Myrkdalen. Her starter selve stigningen opp mot fjellet. Den holder seg rundt 6-8% og er ikke avskrekkende bratt. Trafikken er minimal, så syklingen er be- hagelig. Været har ikke blitt bedre siden starten, men når du klatrer merkes ikke temperaturen som stadig synker, eller at du er gjen- nomvåt. Når det flater ut på toppen skjer det et par mindre morsomme ting. Når motvind og regn og sludd pisker i ansiktet og jeg akkurat rekker å kjenne på de første frys- ningene kommer en lyd fra hjulet jeg ikke ønsker å høre, ikke nå! Siden dette er dagens andre punktering er det bare å ta fram lappesakene. Null grader, kuling og frosne hender er ikke det beste når slange skal lappes. Dekk og slange på plass, og turen fortsetter over fjellet. Det er sent i juli og fortsatt mye snø i fjellet. Høyden er rundt 1.000 m.o.h. og etter en tunell til kommer jeg til et utsiktspunkt uten utsikt. Her ligger tåka tjukk og det kommer til å bli en rolig nedkjøring fra fjellet. Med glatte og våte veier er det bremsene som
Jeg klarer å bli litt stresset av disse fergetidene. Stresset blir ikke mindre når bil etter bil pas- serer meg i stor fart. Har de dårlig tid til ferga er det en sliten og våt mann på to hjul som garantert har dårlig tid. De ti kilometerne blir som en tempoetappe. Pulsen går heller ikke ned når en kø med biler kommer i mot meg og jeg har fortsatt noen kilometer igjen til fergeleiet. Det er bare å sette seg ned i bukken og gi gass. Der skimtes kaia, og ligger det ikke en båt der? Siste bil er ombord og de siste 100 meterne hadde gjort Kristoff misunnelig. Bommen går ned rett bak meg og den første ferga gikk greit… Innspurten Fergeturen har sørget for at bena er stive og de våte klærne føles enda våtere. De siste femmilene har jeg ca to timer på, noe som på en vanlig treningstur er greit, men med slitne bein og kald kropp er det ikke mye rom for uhell eller kaffestopp. Veien som på kartet så behagelig og flat ut viser seg å være langt mer kupert enn det jeg trodde det skulle være. Etter en og en halv time dukker Sogndal opp, og da er det ca 11 kilometer og en halv time igjen før neste ferge går. Gjennom den siste tunellen og der ligger fergeleiet – med ferge. Ni timer etter at turen startet når jeg den siste ferga med femmi- nutters margin. Nå er det bare å
blir viktigst den neste milen ned- over mot Vik. Veiene er fine og hendene tiner etter hvert som temperaturen stiger på veien ned. Deilig å kunne slippe bremsene når hårnålsvingene er over og Vik skimtes i det tåka letter. Fergeracet Man vet jo om fartsetappene mel- lom fergeleiene på vestlandet. Jeg har tenkt at dette gjelder bilførere som av naturlige årsaker ikke har som hobby å stå på fergeleier og vente. Det er som regel nokså lite som skjer der. Fra Vik er det ca 10 kilometer til Vangsnes og dagens første ferge. Den skal ta meg over til Hella. Rekker jeg ikke denne fergen vil jeg heller ikke rekke den neste og siste som skal ta meg tilbake til Gudvangen. Kanskje ikke så lurt å dra ut på en såpass lang og tøff tur med to ferger sommå rekkes underveis. Men det gjør det hele litt mer spennende.
Tilbake til starten i Gudvangen.
- 140 kilometer - To ferger -- 2.900 høydem.
Sogndal
Hella
Kaupanger
Vangsnes
nyte den to og en halv times fergeturen i de smale vakre fjordene.
Vikøyri
Neste tur blir uten ferger, tog, fly eller buss som skal rekkes. Mulig det er frilanslivet med deadlines som gjør det ekstra spennende å ha dårlig tid. Det er sånn hele året, så hvorfor ikke på tur? Bare stress med god tid – får ikke gjort noen ting. Avslutningen med å hilse på hotellsjefen, som ikke hadde satt så mye penger på at jeg skulle dukke opp på fergen, ble en morsom prat over noen velfor- tjente pils. G
Vikafjellet
Gudvangen
Myrkdalen
Stalheimskleiva
Vinje
# 9 GRUPPETTO 49
Made with FlippingBook. PDF to flipbook with ease