Reise
utspekulert vis, og bakkene vi hadde forsert så lett på turen innover, tok nesten motet fra oss i retning Lote. Forundret over oss selv nøt vi likevel de blytunge milene hjem. Gode klær holdt på varmen, og Vestlandet spilte ut sitt mørke register. Dystre gråtoner har så absolutt noe vakkert i seg
DAG 2: Vågsøy Vi valgte ikke Nordfjordeid som base med tanke på sykling, vi må ærlig innrømme det, men det lille stedet med de store vyene skulle vise seg å være et glimrende ut- gangspunkt for mange flotte turer. I en radius på femmil i alle himmelretninger finner du kanskje noe av det vakreste Norge har å by på: Glitrende fjorder og himmelvidt hav, ruvende fjell og innbydende strender, buldrende fosser og mektige isbreer klemt inn mellom irr- grøne daler. Alt like vakkert og forførende, uansett vær. Nordfjorden, Stadhavet, Strynefjellet, Videfossen, Briks- dalsbreen, Jostedalen. Lista er lang. Ved frokost led vi valgets kvaler over det rikholdige ut- valget av mat og severdigheter, og valget falt til slutt på Vågsøy, noen mil vestover mot det endeløse havet. Det omsorgsfulle personalet på hotellet rådet oss til å ta bilen det litt usjarmerende strekket langs fjorden inn til Måløy. Riksvei 15 er nemlig stamvegen mellom Otta og Måløy, og preges av mye biltrafikk og tungtransport. Som sagt, så gjort. Vi fant en usjenert parkeringsplass under Måløybrua, den sjuende lengste brua i Norge, som betryggende nok tåler vindkast opptil 75 m/s, godt over Vågsøy Rundt: 77 km 1520 høydemeter
orkan styrke. Heldigvis regist- rerte vi ikke mer enn laber bramseils kuling, etter eldre sjø- betegnelse. Våre medbrakte Reynolds Sixty Six var med andre ord absolutt «innafor». Lokal eks- pertise hadde hvisket oss noe i øret om en underlig stein i fjæra på vestsiden av øya, og med opp- lagte bein trillet vi avgårde mot dagens første mål: Kannesteinen. Kannesteinen Temperaturen så langt vestpå er som regel god i begynnelsen av oktober, og gårsdagens mørkegrå palett er byttet ut med lysere toner. Fylkesvei 601 ut fra Måløy er et hyggelig bekjentskap, smal og svingete, og nærmest bilfri på denne tida av året. Gjennom Holvika flyter det lett på strøken asfalt, og stigningen opp gjennom Vågsvåg belønner oss med et fantastisk panorama. Det lille fis- keværet i Torskangerpollen på
den andre siden av kneika bader nå i sol, og vi kjenner litt på føl- elsen av å sykle inn i et postkort. Etter ei drøy mil tar fylkesveien slutt i Oppedal, og Kannesteinen åpenbarer seg i vannkanten. Den er definitivt en attraksjon og et yndet fotomotiv, og sommerstid står utenlandske bobiler nærmest i kø for å komme til. Steinen ligner litt på en traktkantarell i fasong, og har fått sin spesielle form etter å ha blitt slipt ned av tidevannsvekslingene og det rullende havet gjennom tusenvis av år. Av fagfolk omtales pro- sessen sommarin abrasjon. Ut- rolig hva vi lærer på en sykkeltur! Brått forsvant sola, vi var i enden av en blindvei, og stein fikk være stein. Om du ikke tar beina fatt over Stallbrekka for å komme deg til neste farbare veg, må du pent sykle tilbake til Måløy i motsatt retning, men den turen gjorde vi opp igjen med den aller største
46 GRUPPETTO # 11
Made with FlippingBook. PDF to flipbook with ease