ATLANTERHAVSVEIEN
I dag er vi klare for turen langs havet. Vi har sommål å sykle hele Atlanterhavsveien, rundt Averøya, og sykle de 222 km - akkurat som det antall topper skyene skjulte. Jeg må innrømme at jeg ikke er veldig glad i altfor lange sykkelturer, og så langt som dette, er vanligvis i overkant. Men i dag bryr jeg meg ikke om det. Det er vanskelig å la seg bekymre over slikt når du er omgitt av slikt vakkert landskap. Du føler glede over den kommende turen. Du vet at de neste timene skal sykkelen ta deg gjennom noen av verdens vakreste veier. Atlanterhavsveien - navnet høres alvorlig ut. Det vi vet om den er stort sett fra inspirerende naturbilder. Veien snor seg over mange små øyer forbundet med svingete broer. Dette er virkelig imponerende. Det er én ting du ikke tenker på når du ser på disse bildene. Alle er tatt i fugle- perspektiv eller fra en høyde fotografen har klatret opp på. Men du er ikke en fugl. Du er en sykkelrytter som befinner seg på nærmest åpent hav, og ikke er spesielt imponert over seg selv for å velge høyprofilerte hjul på en tur som dette. Vinden tar godt i de høye felgene. Men, påvirkningen av omgiv- elsene er sterke, og uansett hvor mye du sliter, føler du at du er på en spesiell tur, og du har ikke noe imot flere stengte kaféer, eller en kald vind som slår deg i ansiktet. Vinden er spesielt sterk over Storseisundet, en uvanlig bro som "Det går plutselig opp for deg at dere stort sett har vært helt alene - uten biler. Rett og slett fordi det ikke finnes noen."
står steilt i terrenget med en ei- endommelig høy og bred bue. Selv etter å ha syklet rundt den magiske Averøa, uten noen flater, mye vind, og hvor landskapet for- andrer seg hvert femte minutt er det en nytelse. I stedet for reins- dyr som vi har hørt er typisk for Norge, passerer du stadig lamaer. Du sykler mot vinden, men kjemper ikke som vanlig er. Det er egentlig enda bedre - det går saktere, og dermed kan du nyte naturen enda bedre. Drømmeveien er snart over Vi bestemte oss for å ta småveiene tilbake til Molde, noe som åpnet for mange fantastiske perler. Det spiller ingen rolle om veien du tar fører til en by eller et enkelt hus - veien er alltid perfekt, du kommer alltid forbi noen vakre naturperler, og det er nesten ingen trafikk. Det ser ut til å være en norsk ting - uansett hvor du sykler, ta en sidevei, og du vil finne en drømmevei. Så enkelt er det. 200 km Vi er tilbake i Molde, og er i ferd med å møte veggen. Men vi har fortsatt igjen å klatre bakken til Varden. Vi har vært der, men med bil, og det gjelds ikke. Karol tar en kikk på Garmin’en som viser at vi ikke har nådd de 222 km som var planen. Det er bare en ting å gjøre med det - la oss klatre denne djevelske bakken og komme hjemmed æren i behold. Etter 200 km og en hel dag i kamp mot vinden langs kysten, synes Varden å være mye brattere enn førsteinntrykket, og knapt mulig å klatre, selv med sikk-sakk kjøring i “bestemor gir”. Jeg får i hvert fall tid til å sette pris på kompaktkranken. En halv dag senere, på toppen av Varden, jeg spør Karol; Hvor mange kilometer har vi på Garmin’en? 230 km, i mål! ‹
36 GRUPPETTO # 3
Made with FlippingBook. PDF to flipbook with ease