FRA POLEN TIL VESTLANDET
skyene, var sommeren tilbake. Alt dette og en ny deilig ferjetur fikk moralen på topp igjen. Vi skulle trenge det. Det var sent, og det var fortsatt ca 50 km igjen å sykle, inkludert to stigninger. ”Piece of cake” tenkte vi, litt for tidlig. Du vet allerede at denne turen er en av dem du vil huske i lang tid når ingen prøver seg på en spurt til neste veiskilt, og ingen snakker. Hver og en har nok med å fokusere for fullt på syklingen. Jeg elsker dette øyeblikket da småsnakket slutter og ingenting forstyrrer det viktigste – bakken, veien mot toppen. Vi gikk alle tre inn i denne trancen, og etter en stund hadde vi kommet til toppen av Ørnevegen. Veien ned fører til berømte Geiranger, som har kø av cruise- båter om sommeren. Vi tok en lengre pause og nøt utsikten fra Ørnesvingen og fylte opp med kjeks og barer for å holde ut litt til. Det er om lag 620 høydemeter ned til Geirangerfjorden. Strøken asfalt, doserte svinger. Viktigst av alt var Karols utslitte bremse- klosser som bidro til at det gikk fort ned til Geiranger. Dessverre vil det ikke bli mer be- hov for bremseklosser i dag. "Jeg tenker formeg selv at jeg nåmå være nær toppen. Like etter dukker en stor stein opp i veikanten somviser 600meter over havet. Vi har bare klatret litt mer enn en tredjedel av bakken. Lufta går fullstendig ut avmeg."
igjen av energigivende føde og tråkker av gårde på våre livs klat- ringer. Vi prøvde å motivere Wojtek ved å fortelle han det kun er en liten skråning, bare én bakke. Vi klarte hverken å overbevise ham eller oss selv. Vi vil le av det senere, men nå må vi gjøre det, klatre opp til Dalsnibba. I tåken, uten å snakke. I utgangspunktet føltes det over- raskende greit. Jeg legger inn ”bestemor giret” og prøver å holde et jevnt tempo uten at jeg ser for mye av utsikten, som var dekket av skyene. Jeg tenker for meg selv at jeg nå må være nær toppen. Like etter dukker en stor stein opp i veikanten som viser 600 meter over havet. Vi har bare klatret litt mer enn en tredjedel av bakken. Jeg føler at lufta går fullstendig ut av meg. Karol kommer nå sigende raskt bakfra og forsvinner i tåka. Jeg har fortsatt 400 høydemeter fra bakken til ... begynnelsen av siste stigningen. Dalsnibba. Det er en gavepakke for klatre- glade syklister. Store mengder dynamitt er gått med til denne veien til ingensteds. Den ender på toppen av fjellet med en parkeringsplass og en liten kafé som er, ja, du gjettet det, stengt. Hvorfor bygger man kaféer i dette landet? Hvis du kommer med bil, må du betale noe for å kjøre helt til toppen. Er du på sykkel kan du passere gratis, og glede deg til synet sommøter deg på vei opp alle hårnålsvingene. Utsikten over Geirangerfjorden fra toppen er også fantastisk. Med mindre du har syklet hele veien dit fra Molde, i regn og kulde, og har overhodet ingen energi igjen. I slike stunder er det vanskelig å sette pris på hårnålsvinger og lange strekk, det skifter mellom paradis ... og helvete. Du tråkler deg framover i sakte sikksakk, det blir mer og mer snø i vei- kanten, og det blir mørkere og ‹
våre senkede hoder ser vi ut som Chris Froome stirrende ned på stemmen. Men sånn er livet - noen ganger må du lide for belønningen. Vår belønning var en magisk 30 km nedkjøring som ga oss en bit av alle fire årstider. På toppen var det vind og regn som var like sterk sommidt på vinteren. Litt lenger ned i bakken, og gylne blader endret naturen til høst, så med grønne enger kom våren, og til slutt når solen kom ut igjen fra
Dalsnibba Vi når Geiranger, og alt er
allerede stengt, og det begynner å bli mørkt. Det verste er at vi fort- satt er mer eller mindre ved havnivå og dagens siste fjell er ca 1.500 meter over oss. Wojtek møter totalt veggen og må kaste inn håndkledet. Karol og jeg pakker energibarer, og alt som er
# 3 GRUPPETTO 45
Made with FlippingBook. PDF to flipbook with ease