seteradene. Foran oss lå en lang reise - neste destinasjon var Bursa, snaue 30 mil i nordøstlig retning Istanbul. Vår mys- tiske følgesvenn forholdt seg rolig og taus, men røykende. Hans inntreden i vår tyrkiske odyssé føyde seg egentlig bare inn i rekken av underlige og selsomme hendelser, vi nærmet oss tross alt slutten på rittet og hadde allerede mengder av ut- rolige anekdoter i opplevelsesbanken. Vel framme ved hotellet i Bursa, i kaoset som stadig utspiller seg når et tjuetalls slitne, sultne og utålmodige pressefolk grafser etter kofferter, kameraer og diktafoner, forsvant blindpassasjeren inn i kveldsmørket, like umerkelig og mystisk som han dukket opp. Det eneste han etterlot seg var den kvalmende lukten av tyrkiske sigaretter... Hvem var så denne mannen? Bussjåføren kunne ikke opplyse oss, han snakket tross alt ikke engelsk. Alle var i villrede. Kan det ha vært Atatürk’s gjenferd, tyrkernes hellige ånd, som holdt et skarpt øye med oss, fulgte med på hvilke bilder vi hadde tatt, og førte tilsyn med hvilke ord vi satte sammen i våre notisblokker? G
Ahmet Örken, men han framstår både of- fensiv og motivert før starten på den 5. etappen i Selçuk. Ahmet legger ikke skjul på at det har tatt lang tid å riste av seg skuffelsen etter at han måtte bryte kon- trakten med det israelske laget, og det var med blandede følelser han gjenopptok treningen på nyåret. Gamleklubben Torku Ş ekerspor hadde ikke mulighet til å ta Ahmet tilbake, og løsningen ble derfor å sykle for amatørlaget Salcano Sakarya Büyük ş ehir, hvor rytterne holder et be- tydelig lavere nivå. Men, heldigvis, i kraft av sin posisjon i Tyrkia, har han klippekort på landslaget og får jevnlig bryne seg mot den nasjonale eliten i hjemlige ritt, og nå sist, den interna- sjonale pelotonen som stilte til start i «Presidential Cycling Tour of Turkey». På tross av alle utenomsportslige hind- ringer og maktsyke presidenter, bærer Ahmet fortsatt på en drøm om å få sykle en Grand Tour, endog vinne en etappe, aller helst i Tour de France. Femteplassen på etappen fra Fethiye til Marmaris var høydepunktet for Ahmet denne sesongen, og bærer bud om at den unge tyrkeren har klart å nullstille seg etter et år som må ha fortont seg som en følelsesmessig berg- og dalbane. Ahmet bærer ikke nag til noen, og har slått seg til ro med at han var et uskyldig offer for et stort politisk spill. Hvem vet, kanskje dette var den ene muligheten han fikk i sin karriere til å sykle store ritt på europeisk jord? For Ahmet spiller det ingen rolle. SNART TILBAKE- En femteplass for Ahmet Örken på etappen inn til Marmaris lover godt for neste sesong. “Ahmet sin kamp handlet ikke om hvem som skulle få herredømme over en hellig by, men om å være førs- temann over målstreken i et fredelig sykkelritt.”
NÆRE PÅ: Beina til Alexey Lutsenko vitner omhardt arbeid, men det holdt bare til 2. plass sammenlagt i Tyrkia.
- Det aller viktigste er familiens ve og vel, avslutter Ahmet med et oppriktig smil om munnen før han triller avgårde for å skrive seg inn i protokollen. Tyrkisk spøkelse Og blindpassasjeren? Etter målgang på den fjerde etappen i Manisa satt han der anonymt og bortgjemt bakerst i bussen til det internasjonale pressekorpset, en eldre herremann med hatt, ikledd en loslitt dress med umoderne snitt. Han hadde trolig sittet der en god stund, for sigarett- røyken lå som et tjukt teppe over
# 27 GRUPPETTO 63
Made with FlippingBook. PDF to flipbook with ease