Vincenzo Nibali på hjemmebane på Sicilia under Giro d’Italia. Etna i bakgrunnen. Han er også kjent som en av de raskeste i utforkjøringene
dag presenterte ham for planteskoleeier Pietrafitta, som hadde et sykkellag med lovende unge ryttere fra Siciliea. Det blev Vincenzo Nibalis første ordentlige sykkellag. Det var også Pietrafitta, som fikk idéen om å ta med Vincenzo og hans lagkamerater til Toscana, hvor de skulle måle seg med jevnaldrende fra det sykkelgale og -glade Toscana, som for italienske sykkelryttere er hva Peters- kirken er for katolikker. Ryktet om den unge talentfulle Nibali hadde nådd Tos- cana, og da de ankom det første av fire løp, ble Nibali presentert for Carlo Franceschi, sportsdirektøren for en av Italiens mest kjente amatørklubber, GS Mastromarco. Han betraktet Nibali og udbrødt så: "Ha ... han der? Han er jo tynn som en strikkepinne.” Er det virkelig krefter i de tynne bena?” Svaret var ja. Nibalis lag vant tre av de fire løpene, og Nibali selv tok to seire. Frances- chi måtte ta til seg sine ord om de tynne
sekammerater som var veldig kranglete. På grunn av kranglingen hadde læreren min skrevet en negativ bemerkning i meldingsboken min. Det ble for mye for min far. Han tok fram baufila og saget over rammen, mens jeg hylte og skrek og tryglet min mor om hjelp. Hele familien var samlet, også mine besteforeldre. Men ingen turte å gjøre noe, for min far var ras- ende. ”Det er hva som skjer, når man opp- fører seg som en idiot,” skrek han, etter at han hadde saget ferdig og min sykkelen lå i tre deler". Etter kort tid ble vi venner igjen, og sammen tok de sykkelen med til en lokal smed, som lå stor flid i å sveise den ødelagte rammen sammen igjen. Da Vincenzo fylte 14 år tilbød farmor Carmela ham å kjøpe en 50-kubikks scooter, som mange av vennene hans raste rundt på. Han sa høflig nei, og sa at han heller ville ha en terrengsykkel. Og sånn ble det. Han fortsatte sine treningsturer til hans far en
kjente området rundt Messina som våre egne bukselommer, og ofte kjørte vi med vilje forbi eiendommer, hvor vi visste at løse vakthunder ville løpe glefsende etter oss. Den eneste måte å unngå dem på var å tråkke alt vi kunne. Og de løp ofte etter oss i 300-400 meter. Det var en topp trening. Vi var vel 10-11 år gamle, og så vidt jeg husker var turene ofte på 20-30 kilometer. Senere begynte jeg å trene med min far og hans venner, og de tok ikke spesielt hensyn til mig. Jeg var kun 13 år, og jeg måtte gi alt jeg hadde for å henge på. Min fars venner var imponerte, og begynte å kalle meg Loppa fra Pyreneene." Gruppetto : - Du beskriver et nært forhold til din far, Salvatore, bygget på en en felles lidenskap. Jeg har hørt om en episode, hvor dere hadde en heftig krangel. Noe med at din sykkel blev sagd over. Hva skedde? Nibali: "Ha-ha ... ja, det er faktisk en sann historie. Jeg var ikke så veldig ivrig på skolen. Jeg var ofte i slagsmål med to klas-
# 18 GRUPPETTO 61
Made with FlippingBook. PDF to flipbook with ease