SOGNEFJELLET MAI 2014:
skal ut¬spille seg rundt meg mens jeg tråkker. Det er hva jeg tror vil møte meg i Frankrike: legendariske stigninger fylt av spøkelsene etter beryktede menn, de som i min ungdom syklet som guder, men i dag betraktes som forbrytere. Det er ingen slik sykkelhistorie fremfor oss nå, og uten å ha forsøkt bakkene i Frankrike, kan jeg bare ane hvilken dimensjon det frarøver Sognefjellet. Samtidig tilfører dette historieløse en annen kvalitet til denne stigningen: Det føles som om vi sykler inn i et uutforsket land¬skap, om det aldri så mye er asfalt hjulene triller på. Vi kjenner de har¬de fakta om bakken, men vi vet ingenting om hvordan fjellsiden forto¬ner seg med svinger, rette strekninger og utsikts- punkter. Vi har ingen TV-bilder i hodet som avslører hvor langt vi har kommet oss opp eller hva som venter rundt neste sving. Sykkelcomputeren vil telle kilome¬ter, og vi vil tråkke. Sognefjellet stiger opp fra havet, tar oss gjennom skogkledde serpentinsvinger og oppover bratte, gresskledde sletter, helt opp til snaufjellet. Stein, lave busker, lyng og mose. Asfalten pløyer gjennom dette forblåste landskapet. Det er bratt, men et sitat tillagt Greg LeMond dukker opp i tankene: "If you want to be a better cyclist, you have to ride harder hills." I så fall er vi på rett sted. Etter hvert som vi forserer stadig flere høydemeter, blir jeg mer og mer sikker på at også Izoard vil bli erobret av oss. Det vil ikke være stigningen det kommer an på, den skal vi klare, det er dagsformen som er utfordringen. Det overbeviste seks ganger Tour-deltager Atle Kvålsvoll meg om da jeg spurte hvilken Tour-stigning han fryktet mest:
Col d’Izoards vesen, for på pa¬piret ligger ikke Sognefjellet tilbake for noe med sine 16,5 kilometer og åtte prosent gjennom- snittlig stigning. Det er kort sagt en real trøkk som venter, et langt og seigt angrep på muskulatur, psyke og kondisjon. Den mest opplagte forskjellen fra Izoard, er mangelen på sykkelhistorie. På Izoard forventer jeg at det stadig vil dukke opp bilder i hodet mitt hentet fra utallige TV- timer med Tour de France, tankespinn der jeg ser for meg legendene like foran meg, at den hundreårige sykkelhistorien
Ved foten av Sognefjellet speider vi ut¬over en grønn fjord mens vi henger over sykkelstyret. Solstrå¬ler hamrer mot den speilblanke flaten. Vi setter oss på syklene, spenner fast sko og tar de første tråkkene. Vi veksler knapt et ord oss imellom. De to andre virker sommeg å være fylt av for- ventning og nysgjerrighet. Stigningen vi nå starter på, vil gi en sikker pekepinn på
«Bakkene føles ulikt avhengig av dagsform.»
En mann som har fullført opp til Alpe d’Huez med brukket kragebein, vet hva han snakker om. Hele tiden svir det nederst i lårene. Av en eller annen årsak liker jeg følelsen, det å kjenne kroppens strev, men ennå ha noe å gå på. Jeg innbiller meg at det er tyngre å tråkke nå som vi er tusen meter over havet, men en sikker erfaring om høyde # 6 GRUPPETTO 41
Made with FlippingBook. PDF to flipbook with ease