I sommer går Den Store Styrkeprøven, Trondheim-Oslo på sykkel, av stabelen for 49. gang. Deltakerantallet har gått litt opp og ned siden den spede starten i 1967, men populariteten er i dag stor. Mange tusen foretrekker å tilbringe Sankthans- helgen på sykkelsetet. Les hvordan en av deltakerne opplevde sitt første ritt over Dovre og nedover Gudbrandsdalen en gang tidlig på 1980-tallet. Hjulrytternes midtsommerfeiring
TEKST Henrik Munthe
Østebanestasjonen (i dag Oslo S) fredag for- middag. Opp av annenhver ryggsekk og bag stikker det sykkelpumper, hjelmer, dekk, sykkelflasker og annen sykkelutrustning. Vel om bord i toget er det ikke vanskelig å skjønne at også sidemannen skal delta. Han er iført en oransje og blekblå sykkeltrøye med reklame for kooperativ kaffe, tvers over brystet. Han sitter fordypet i Sykkelfor- bundets årbok, Trampe og Trå, mens han gumler i seg rosiner som skylles ned med vørterøl. Jeg stirrer storøyd. Så det er sånn de erfarne rytterne er tenker jeg. Selv har jeg havnet som deltaker temmelig tilfeldig gjen- nom et tapt veddemål. Jeg føler meg som det jeg er, en sann amatør. Ufrivillig bekjentskap Etter hvert tar jeg fram programmet for å fordype meg i avsnittet med gode råd og vink for førstegangsstartende. Når sidemannen skjønner at også jeg skal til pers, tør han opp: - Å mange mil har’u a? spør han og raper
dempet i barten. - Unnskyld? - Hvor langt har du syklet i år?
temaer han mener det er nødvendig at jeg kjenner til. Han er rystet når han får høre at doningen min er en tilårs- kommen Golden Flash med fem gir. Vel framme i Trondheim ønsker han meg lykke til med et lett overbærende smil. Liv i Trondheim I gata utenfor Trondheim Katedralskole syder det av liv på lørdagen. Før første ordinære start sendes rekordpuljen av sted. Deltakerne her er knapt av sykkelen under- veis, men kjører for fullt i 14-15 timer i ett strekk. De blir fôret med mat og drikke fra biler, og tar seg sjelden tid til å stoppe for å gjøre sitt fornødne (la vannet gå hvor hen det vil… man skjønner hva som foregår når vin- dusviskerne går på følgebilen bak, til tross for oppholdsvær). Innad i gruppen hersker det jerndisiplin; alle må ta sin tørn i tet. Ett år var det en som ble så sliten at han ikke orket å dra feltet lenger, men bare ble liggende i
- Slik å forstå (ikke har jeg talt mil, så her er det bare å komme med et luftig anslag). Drøyt femti, kanskje. - Det er i hvert fall hundre for lite, sier han mens den digre skepsisrynken hans i pannen vokser. - Nå må du ratt stå av på Vinstra, og ta toget tilbake til Oslo igjen. - Jaha. Selvtilliten er liten og minkende. - Har du barbert beina? - Hæ? - Luftmotstanden må være minst mulig. Alle gutta kjører med legger glatte som barnerumper. - Dem om det, prøver jeg meg tappert mens selvtilliten synker enda et hakk. Resten av togreisen til Trondheim benytter han til å skolere meg i kjøreteknikk, gir- utvekslinger, karbohydratkurer og andre
86 GRUPPETTO # 6
Made with FlippingBook. PDF to flipbook with ease