Etter Støren kommer de første alvorlige mot- bakkene. Men som naboen i feltet sier: Disse er ikke noe å være redde for, de kommer tidlig i rittet og psykologisk er vi på topp. Vi for- melig svever opp. Belønningen ligger rett over bakkekammen – den første matstasjonen. Her er det bare å stappe i seg flest mulig brødskiver med syltetøy, akkompagnert av XL 1, slå lens og strekke på beina før vi tar fatt på neste etappe – seks ganske flate mil til Oppdal. Deretter begynner det tyngste, opp- stigningen til Dovre. Opp på fjellet Innover Drivdalen begynner det å bli kaldere, og når klatringen tar til for alvor, kommer det første regnet. Humøret synker etter hvert som fuktigheten pipler inn. Oppover mot Kongsvoll er det bratt og det er stadig folk som sier takk for følget. Andre kommer sigende ned fra puljer foran. Feltet som pas- serer løypas høyeste punkt (1017 moh) ved Hjerkinn, er et helt annet enn det som forlot Oppdal. Over Dovre er det noen mil med skikkelig høyfjellsterreng, knapt noen vegeta- sjon som gir le for vinden, og kulda biter her i høyfjellet. Heldigvis slipper vi det deltakerne året før ble møtt med, at temperaturen bikket under null. De hadde da gleden av å nyte medbrakt styrkedrikk on the rocks fra flas- kene. I tillegg var det flere som opplevde at giret frøs. Enkelte valgte å slå lens på giret for å få det til å tine. Omtrent samme effekt som å pisse i buksa for å holde varmen. Etter en times sykling i majestetisk fjellnatur får vi lønn for strevet når vi stuper ned mot Dombås. Dette er virkelig crazy for en rookie på sykkelsetet; vi jager utfor i 70-80 km/t med bare noen centimeters klaring til
pokker ingen oppildning, dette går av seg selv! På Fåvang er det middag å få, og appetitten er formidabel. Kjøttkaker, ihjelkokte poteter og stua kål er som en eksotisk jungelvandring for ganen. Etter middag er det ingen kaffe eller avec, derimot massasje. I et digert Røde Kors-telt ligger syklistene på rekke og rad. De stønner av fryd og smerte mens muskuløse gudbrandsdøler målbevisst knar legger og lår. Alt dette mens en kassettspiller lirer av seg evigunge danseband-hits, og en hærskare av insekter virrer panisk rundt parafinlampene i taket. Ytterst selsomt. Sår rumpe Nedover mot Lillehammer havner jeg i et lite felt. En av de andre har kona og guttungen i en følgebil. De passerer oss stadig mens de kommer med oppmuntrende tilrop og langer bananer og annet snadder til høvdingen. Etter en stund klager han over at han er sår i hekken og brøler til følgebilen at de skal gjøre klar Spenolen. Noen kilometer lenger framme venter de i en busslomme. Idet han stopper, skreller hun av ham buksa. Guttungen splæ- sjer en solid dose Spenol utover farens hardt prøvede akterende. Kona kliner inn smøre- middelet med kjappe og godt innøvde beveg- elser. Uhyre raskt og effektivt; det minner mest om et vellykket pitstop i Formel 1. Taushet kan være gull Langs Mjøsa begynner livet å bli for kjipt. Søvnigheten kommer sigende. Igjen har det begynt å regne. Ikke nok med det, vi har fått en ny og belærende mann i feltet. En ilter og pratesjuk pykniker med et massivt gullkjede rundt halsen vet å berette at den italienske kjørestilen er langt bedre enn den franske;
mannen foran mens fingrene er i ferd med å visne hen av kulde. Livsfarlig, dette må ikke våre ektefeller få vite! Tålmodighetsprøve Varm suppe på Dombås smaker himmelsk. Nå er det ingen grunn til å henge med hodet. Regnet har gitt seg, og løypas letteste del ligger foran oss. Lange og slake utforbakker der man bare kan legge seg i sekken og slappe av. I alt mitt overmot slår det meg at Den Store Styrkeprøven er et misvisende “Det sitter en resignert svenske i det våte gresset og suger tafatt på enmorgensiga- rett. En frisksporter er kjapt på pletten for å dosere om nikotinens forbannelser og oksygenopptak i blodet. –Lugna ner, jag åker tiomil på varje sigarett, tamej fan!“ navn. Rittet burde heller hett Den Store Tålmodighetsprøven. Etter å ha syklet i ti timer innser jeg imidlertid at det ennå er et godt stykke igjen til vi er halvveis. Vel, vel. En slags middag Klynger av syklister jager gjennom en stille natt i Gudbrandsdalen. Det eneste som bryter stillheten er noen forhutlede festdeltakere som har nachspiel i campingstoler langs veikanten. De prøver å oppildne oss med gutturale heiarop. Men vi trenger da for
MELD DEG PÅ ÅRETS STYRKEPRØVE Vi har en distanse som passer for deg
Eidsvoll - Oslo 72 km • Gjøvik - Oslo 146 km • Lillehammer - Oslo 191 km • Dombås - Oslo 350 km • Trondheim - Oslo 548 km
www.styrkeproven.no
88 GRUPPETTO # 6
Made with FlippingBook. PDF to flipbook with ease