Per Ivar passere Vingnes på vei mot rekorden.
få tiden godkjent, måtte rekordforsøket varsles to uker på forhånd, og sykkelturen «overvåkes» av en NCF-dommer. Styrkeprøven - Jeg hadde psyket meg opp noe veldig. For- søket skjedde på ettersommeren, og jeg be- fant meg i ei boble da jeg startet. Snart fikk jeg vinden imot, men det anfektet meg omtrent ikke. Det var mindre biltrafikk på vegene enn i dag. Desto flere mennesker var ute for å heie hele vegen ned til Lillehammer. Jeg lå i bukken uavbrutt og var veldig fokusert. Det var som om jeg ble båret fram. Jeg måtte kjøre av ved Fåberg og ta lo- kalvegen på vestsiden av Lågen og Mjøsa. Ved passering Lillehammer lå jeg en time foran rekorden til Wilmann. Strekningen mot Minnesund var derimot omtrent tom for publikum. Etter hvert fikk jeg krampe i låra. I følgebilen satt Per Digerud (forhenværende syklist og far til toppsyklisten Geir Digerud) og Dag Lindebjerg (kjent NRK-journalist og sportsreporter). Flere ganger var jeg så sliten at de måtte «vekke» meg ved å skrike i høyttalerne de hadde på bilen. Jeg var som en robot som bare fulgte ordre. Før Kapp- høgda (kjent fra rittet Mjøsa rundt) sør for Gjøvik, ropte Per at jeg måtte kjøre på den letteste klinga for å unngå totalt krampehavari i den lange bakken. Det gikk ikke akkurat fort sørover, så ved ankomst Minnesund hadde jeg tapt hele forspranget jeg hadde hatt til Wilmann da jeg passerte Lillehammer. Til gjengjeld hadde jeg gjort som Digerud sa, og det var som jeg var blitt født på ny. Krampen forsvant, og kroppen var
helt topp igjen. Så jeg dundret på innover mot Oslo. Jeg syklet som jeg kanskje aldri hadde gjort før. I mål viste tiden 15.31.51 (NB: Det tilsvarer en snitthastighet på mellom 35 og 36 kilometer i timen på hele den 54 mil lange distansen). Men reisen og rekorden hadde kostet. Per Ivar Mork forteller at han var dårlig i et år etterpå. I dag kan han se tilbake på solorittet med tidens distanse. - Jeg lærte hvor mye det går an å få ut av kroppen. Hva det vil si å gå i kjelleren. Når folk snakker om å være i kjelleren, tror jeg veldig mange egentlig ikke vet hva det går ut på. Jeg var helt i kjelleren. Samtidig skjønte jeg at man må være i en helt egen modus for å gjøre det jeg gjorde. Da jeg satt og tråkket mil etter mil etter mil i 15 ½ time, så jeg for meg Laurent Fignon (fransk topprytter og vinner av Tour de France). Det var slik jeg trente til soloturen. Lå i bukken hele tiden under lang- turene. Brukte speedometer for å få inn den jevne hastigheten jeg visste jeg måtte holde i time etter time etter time. Etter rekorden var jeg helt utslitt, mentalt og fysisk ferdig.
Mork forteller at arrangører ville ha ham over til USA for å kjøre de store distanserittene med betydelige premiepenger.
- Det var fristende, men jeg var helt pudding. Orket ikke.
Han var blitt 31 år. Lillehamringen hadde kapasiteten, talentet og gutsen som trengtes for å bli proff. Det var mer omstendighetene som gjorde at han ikke ble yrkessyklist. Des- suten; det han gjorde på landevegen mellom Trondheim og Oslo kostet for mye. - Hvordan var det med høydetrening? - Den begrenset seg til turene over Vena- bygdsfjellet, humrer han. Per Ivar Mork syklet på Pinarello Etter rekorden Trondheim-Oslo var lilleham- ringen på ferie i Italia. Blant annet besøkte han byen der mannen som har gitt Pinarello-syk- lene navnet, hadde sin berømte sykkelbutikk.
92 GRUPPETTO # 6
Made with FlippingBook. PDF to flipbook with ease