BOK AUTISME OG MENTAL HELSE
BOK AUTISME OG MENTAL HELSE
helsetjenestene, som i dette eksempelet: Da jeg etter en vanskelig tid fikk time på en distriktspsykiatrisk enhet, kjørte min far meg. Min far hjelper meg med praktiske gjøremål, og vi er mye sammen. Helt fra jeg var liten har han vært min eneste venn. Ja, mamma også. Da jeg kom inn til avdelingen fant vi ikke frem, og jeg ville bare gå hjem. Min far roet meg ned. Da vi møtte behandleren min, sa hun: "Ved neste time må du møte presis." Jeg ble redd, selv om far sa det går bra. Siden det var første time, skulle det være tre behandlere til stede, men far fikk ikke lov til å bli med meg inn. De sa at jeg var voksen nok. Selv hvor mye jeg fokuserte, hørte jeg bare varmepumpen som bråkte, og legen som sa vi kan ikke hjelpe deg om du ikke samarbeider. Da timen var ferdig, sa damen som fulgte meg ut til far, at vi var blitt godt kjent. De neste timene møtte jeg en time før tiden og jeg var
Det kan oppleves som et paradoks at så mye ansvar overlates til de pårørende, samtidig som vår kompetanse og kjennskap til personene det gjelder ofte ikke lyttes til. Å involvere brukere og pårørende Noe av det første vi som pårørende får tips om, er at det er viktig å gi korte, tydelige beskjeder og ikke for mye informasjon på en gang. Informasjon og rutiner må innarbeides, og det er vanlig at beskjeder både gis muntlig og organiseres inn i en dagsplan eller skrives ned. Behov for oversikt, tydelighet og struktur er grunnleggende autismekunnskap som vi opplever mange vet om. Derfor er det påfallende at henvisningsrutiner, kommunikasjon og selve behandlingstilbudet gjennomføres med så lite oversikt og tilrettelegging. Det fører til at mange føler seg misforståtte og maktesløse i møte med
Jeg ante ikke at vi ville bli utskrevet fra spesialisthelsetjenesten så raskt etter at datteren min hadde fått satt autismediagnosen. Bekymringene våre begynte i tidlig skolealder, men vi ble møtt med vent og se, og at alle utvikler seg forskjellig. Selvfølgelig så vi at hun var en meget kreativ og faglig sterk jente. Vi var heller aldri i tvil om at vi elsket henne, at hun var vakker og at vi ikke ville at hun skulle være en annen enn den hun er. Men hvorfor ble vi i så mange år ikke trodd angående hennes rigiditet og ønske om å isolere seg, og ikke minst hennes eksplosivitet og dype daler? Vi hadde en opptur da diagnostiseringen foregikk, men jeg skal si vi fikk en alvorlig nedtur da vi forsto at det var lite som ville endre seg angående kommunale tjenester selv etter at ASD ble et faktum. Igjen ble vi overlatt til oss selv, nå med et svar, men med nye spørsmål. – Mor til jente på 21 år
veldig opprørt over at hun påsto vi var blitt godt kjent. – Gutt, 19 år. Far forteller at selv med skriv fra fastlegen fikk han ikke lov å bli med sønnen sin inn for å støtte sønnen og hjelpe ham med å snakke om hva som var vanskelig. Etter fem behandlingstimer ble det besluttet at de ikke klarte å hjelpe ham med hans psykiske tilleggsvansker. Etter mange runder med henvisninger fikk han plass på en avdeling med autismefaglig kompetanse. De første timene med psykolog og lege var far med. Det førte til at sønnen opplevde at det var en varm og rolig tone blant alle i rommet som gjorde at han slappet av. Han henvendte seg til far som ga ham bekreftelse, og tilføyde viktige opplysninger og nærkunnskap om hva som var viktig for at han skulle ha det bra. Resten av behandlingsforløpet foregikk uten far til stede. Som regel gikk gutten og behandleren tur under samtalen, slik at timene
43
42
Made with FlippingBook Ebook Creator