Å være pårørende mamma til et barn med kreft bærer med seg en rekke utfordringer og bekymringer som mange kanskje kan kjenne seg igjen i. Tone deler sin historie nettopp fordi hun har følt at det å dele har fungert som terapi. Hun tror at det å vise baksiden av ting og dermed gi andre muligheten til å kjenne seg igjen har stor verdi. Selv har både hun og datteren opplevd å finne trøst og støtte ved å dele egen historie og ved å høre andres historier. Tone tror at en som forelder alltid vil være redd, uansett om man får beskjed om at ting ser bra ut. Hun kjenner stadig på frykten for at noe skal gå galt, og denne var spesielt sterk da datteren gikk på cellegift. Det var et tilfelle hvor en annen pasient fikk feil medisiner, og Tone merket at det gjorde henne ekstra redd for at det samme skulle skje med Mist. I dag er hennes største frykt før neste kontroll «er vi ferdige, eller er vi ikke?» Hver gang det kommer et brev med innkalling til 3 måneders kontroll, merker Tone alle de følelsene som følger med. Redselen, nervøsiteten, men også kvalmen. Fram til kontrollene klarer hun ikke å være glad. Tone utdyper: - En del av meg gleder meg til Mist er ferdig behandlet og alt er toppen, mens en annen del av meg gjør ikke det, fordi da forsvinner den tryggheten du har på sykehuset. Vi skal på sykehuset en gang i måneden og Mist kommer til å bli fulgt tett opp med tanke på senskader, samt hyppige kontroller med MR og sånt. Norge er flinke til å følge raskt opp. Men jeg tror at som mor eller far, søsken eller andre pårørende, så vil du sitte med en frykt resten av livet. Hver gang det er en liten ting. Tone syns det er vanskelig å leve med den frykten. Gjennom god dialog med sykehuset har hun fått klargjort når ho kan ta kontakt med legene på sykehuset og når ho eventuelt heller skal kontakte legevakten. Dersom Tone opplever at Mist har plager som kan være kreftrelaterte, kan hun ringe sykehuset. Og det er en trygghet som har hjulpet henne godt. - Jeg har hørt fra andre også, at du kanskje
Tone sammen med datteren Mist.
D et at datteren fikk en kreftdiagnose, var svært skremmende for Tone. Det ble mye å sette seg inn i på kort tid og plutselig ble hun mer enn bare Mist sin mamma. Dagene bar preg av mye usikkerhet og bekymringer, men også mye planlegging og kjøring frem og tilbake til sykehuset. Fokuset til Tone og mannen var først og fremst at datteren skulle ha det bra, og det ble derfor liten tid til å kjenne på egne følelser. Midt oppi det hele måtte de også forholde seg til koronapandemien, strenge smittevernstiltak og ekstra bekymringer. I dag er det ett år siden datterens operasjon. Hun har også gått igjennom 33 strålinger og cellegift-behandling. Behandlingen har vært tøff og intensiv, og det var cellegiften som var det aller verste for datteren. I dag er hun i etterbehandling og er fortsatt ofte på sykehuset. Nå er det overgangen til hverdagen og «normalen» som begynner å oppta fokuset til familien.
4
Sarkomen #2-2021
Made with FlippingBook Ebook Creator