Å leve med slag i ung alder forts.
side jeg ikke ønsker skal definere den jeg er, og som jeg ikke nødvendigvis ønsker å dele med hele verden. Igjen, i en så enkel hverdagsaktivitet som å laste ned Tinder, får jeg bekreftet at jeg er syk og at livet mitt er endret. Og så blir enda en aktivitet som dating lagt i den lange listen over ting jeg ikke mestrer lengre. Hvis jeg ønsker å få det til, krever enormt mye plan- legging, tilrettelegging og samarbeid. Jeg savner å bare date, helt uproblematisk, der man går og gjør en gøy aktivitet sammen, blir litt kjent. Jeg elsker nemlig å bli kjent med mennesker, og nå orker jeg ikke å bruke kreftene mine på noe ukjent. En annen hverdagslig ting som også har blitt et problem etter hjerneslaget, som ingen leger advarte meg mot, er at te det smaker ekkelt etter et hjerneslag! Te har vært en redning for meg opp igjennom livet, jeg drakk enorme mengder te før hjerneslaget – det var en kopp med trøst i. Men så etter hjerneslaget smakte te bittert, vondt, forferdelig og alt for «sterkt». Det var ikke kun te som smakte annerledes -mat med noe som helst krydder annet enn salt og søtt ble for mye, fredagsta- coen var for sterk og jeg kunne glemme wasabi. Men det vanskeligste var å miste koppen med te. Jeg trengte virkelig trøste- koppen min i denne perioden. «Jeg har vært uheldig som har hatt slag, men til å hatt slag har jeg vært heldig» – Hilde Magelssen, det føler vel jeg og. Derfor virker det banalt å gråte over at TE ikke smaker godt lengre. «Hvis det er den største sorgen etter et hjerneslag, da har man kommet godt ut av det.» Joda, men det er jo summen av alt. Selvfølgelig er det en lang liste med begren- singer da fatiguen, hodepinen og kvalmen styrer hverdagen, da er det gjerne de små «ubetydelige» tingene som ogs blir så veldig betydelige.
utholdenhet, man tåler noe helt annet, og lever billig på en helt annen måte. Man har overskudd til å reise billig, om det bare er å sette seg på en 10 timers busstur for så å bo hjemme hos en italiensk familie for å spare hver krone for å oppleve mest mulig. Nå er den største begrensningen i livet mitt, meg selv, altså min egen helse, og hvor frustrerende og ironisk er ikke det at det er det vanskeligste å jobbe med. En konsekvens av dette, er at det er enda dårligere økonomi, som igjen blir en stor begrensende faktor i hverdagen. Tid derimot, har jeg mye av, men samtidig så lite. Som for eksempel at en aktivitet på to timer koster fire dager, da har halve uken gått på den lille aktiviteten. Dritt altså. Det jeg savner med studietiden er spontanite- ten. Det at man kan ta en liten kaffepause som blir til en øl, som blir til en fest, som blir til et nach og før du vet ordet av det så står man utenfor en McDonalds klokken halv seks på morgenen og får med seg den rosa fine soloppgangen. Jeg savner det. Jeg elsket friheten, jeg var ikke helt ferdig med den. Det ble nemlig ikke en naturlig avslutning, eller en naturlig overgang til en annen fase i livet. Det ble bare slutt. Det ble slutt med kjæresten. Jeg lastet ned dating-appen Tinder, og igjen møtte jeg meg selv i døren – «Hvordan skal jeg fremstille meg nå?» Det oppleves jo nesten som en «kjøp/selg» app, hvor man presenterer seg selv, legger til sine egne verdier, hva man jobber med og liker fritidsaktiviteter. Så hvor- dan skulle jeg selge meg selv? Friste med den jeg var før og deretter når slaget kommer opp i en samtale – BAM, du er blitt «catfishet» – jeg er skadet!! Eller skal jeg legge alle kortene på bordet før noen rekker å ta kon- takt, legge ut om hjerneslaget for alle til å se. Dette er jo en såpass sårbar side ved meg, en
18
Hjernecella nr. 4 • 2023
www.slagrammede.org
Made with FlippingBook Annual report maker