Å leve med slag i ung alder forts.
med kvalmen og svimmelheten stopper det meg og jeg får ikke danse. Det er ikke sånn at jeg ikke har lyst, men jeg blir så akutt dårlig. Og så blir jeg bare så sur og sint fordi jeg vil ikke bli syk av noe jeg elsker å gjøre. Det er så frustrerende at alle disse små gledene ved livet bare blir tatt vekk fra deg når du opplever noe så alvorlig som ved et hjerneslag. Det er så urettferdig! Det er vanskelig å vite nøyaktig hva jeg ønsker å formidle. Det finnes fagpersoner som kan komme med bedre forklaringer og løsninger enn hva jeg kan. Derfor ønsket jeg å ta opp alle de små og store tingene som ikke alltid har fått plass i et behandlingsrom. De som kanskje er litt mer skamfulle å sørge over. Nøkkelen til å fungere i hverdagen for meg, har vært å finne en energibalanse mellom hvile og aktivitet. Den nøkkelen har jeg funnet ved hjelp av en fantastisk ergoterapeut på Aker Sykehus, og det nydelige teamet jeg hadde der. Jeg har også hatt flere opphold på Sunnaas Sykehus på avdelingen KRESS. Der har jeg blitt møtt, hørt og de har tatt meg på alvor. Det er helt vesentlig i en rehabiliterings- prosess. Det at de små og store sorgene får litt plass, det er det som har gjort at jeg har lykkes med å finne tilbake, steg-for-steg noen av de små hverdagsgledene jeg en gang hadde. Det tok kun 1.5 år, men trøstekoppen med te er endelig tilbake, jeg har klart å komme meg tilbake til Italia, selv om det ble reising i pensjonist-stil. Så hvem vet, kanskje du finner meg på McDonalds ved soloppgang en vakker dag, om et år eller to, eller tre, hvem vet.
mye medmenneskelighet forsvinner med de store mørke brillene på. Det er blitt en mur mellom dem og meg, om det er i et behand- lingsrom eller i familiemiddag. Øyekontakten forsvinner, og med den noe av empatien og nærheten til andre. For å ikke snakke om sminke! Jeg elsket jo å sminke meg, bruke tid på YouTube for å finne makeup tutorials og finpusse spesielt øyes- minken. «Cat-eye», «Foxy-eyes», «Deer- eyes» you name it! Når man er ferdig sminket, da er det på med de mørke brillene, og ingen ser det du har gjort. Det gjør at jeg ikke smin- ker meg lengre (også i en kombinasjon av energiøkonomisering). Jeg savner det, føle meg fresh. Jeg forstår at dette virker overfla- disk, spesielt i møte med andre medpasienter for eksempel med barn, og som sørger over at de ikke er den omsorgspersonen de en gang var, og så sitter jeg å gråter over at jeg ikke kan sminke meg som Kendall Jenner, og at jeg har avhengig av disse livsnødvendige, dumme brillene, som jeg har kjempet om å få. Hjerneslaget har ikke akkurat hjulpet på selvfølelsen. Jeg føler meg så ugjenkjennelig, både fra innsiden og utsiden. Kroppen min har forfalt, og innsiden er mer råtten og vond. Jeg savner virkelig å danse. Det ga meg så mye livsglede før, så mye energi. Kunne dra på fest uten noe i promille og være den eneste som danset, ingenting stoppet meg. Jeg husker under studietiden, før en eksamen jeg gruet meg sykt til, testet vi hverandre i faget og drakk litt vin. Så i «shabby» klær og usminket, bestemte vi oss for å dra ut på byen i Budapest. Vi danset til midnatt, før vi valset hjem, rimelig edru. Vi trengte bare å riste engstelsen av den store eksamenen litt vekk, og det hjalp, for eksamen gikk bra den. Nå
Historier og fortellinger som er skrevet i bladet, står fortelleren ansvarlig for.
20
Hjernecella nr. 4 • 2023
www.slagrammede.org
Made with FlippingBook Annual report maker