huset mitt og bare flyttet rundt på ting – for n-te gang …Også så jeg med ett meg selv med hans øyne og det var da det slo meg. Det var nok på en måte en slags skamfølelse, over hvordan jeg levde livet mitt. Så usosial og rutinepreget. Så jeg trengte noen svar.» «Og det fikk du?» «Helt klart! Å vite at hjernen min kvalifiserer for medlemskap i Klubb Spektrum har rett og slett gitt meg den forklaringen jeg trengte. Det gav meg selve nøkkelen til å forstå og godta meg selv.» «Så du har ikke angret på diagnostiseringen i ettertid?» Hannah begynner å riste kraftig på hodet lenge før jeg er ferdig med å stille spørsmålet. «Nei! Overhodet ikke!» sier hun kontant. Så trekker hun pusten dypt og uttdyper. «Skjønt, jeg gikk igjennom en sorgprosess sånn med en gang. Og jeg følte meg ganske overveldet i en periode. Men, jeg har aldri angret!» H un stirrer intenst på meg. «Jeg tror virkelig ikke det å vite at man er på spektrumet er en dårlig ting. Det betyr ikke at livet ditt er over, eller verdiløst eller noe sånt. Det er tvert imot en veldig viktig og vesentlig ting å vite om seg selv. Iste- denfor å bruke alle krefter på å finne ut av hvordan verden virker, kan man begynne å observere hvordan en selv fungerer, og gjøre tilpasninger utifra det. Det er virkelig hjelpsomt!» sier hun med kraftig trykk på virkelig. Så lyser hun opp. «For eksempel, så har støy- dempende høretelefoner nærmest endret livet mitt totalt! Og i tillegg har jeg alltid lurt på hvorfor jeg alltid har virket så «dum», når jeg vet at jeg egentlig er smart! Jeg har liksom alltid følt meg intelligent, men likevel ikke klart å legge igjen noe bevis på det. Men nå vet jeg at jeg ikke egentlig er dum, jeg bare tenker litt annerledes, og noen ganger oppfattes det «feil». Nå er jeg veldig komfortabel med diagnosen, og med å være på spektrumet. Jeg vet at noen synes det er et stigma, men jeg synes det har vært lettende. For før jeg fikk diagnosen, var jeg ikke komfortabel i mitt eget selv. Det er jeg nå. Å vite at du er et romvesen er helt OK. Men derimot å IKKE vite at du er et rom- vesen, skjønt du føler på deg at du er det, DET er ikke bra. Og når du får vite at du faktisk er et romve- sen, så kan du slutte å streve så himla hardt med å ikke være så romvesen-aktiv. Fordi du jo faktisk ER et romvesen …» Hannah rynker lett på nesen og titter på meg over brilleglassene. «Skjønner du hva jeg mener? Gir det noen mening?» Jeg nikker. Det gir så absolutt mening.
«Hva er grunnen til at du valgte å snakke åpent om diagnosen?» G adsby lener seg tilbake i den runde stolen og legger den ene foten over den andre. «Vel, først valgte jeg helt bevisst å ikke nevne noe om diagnosen i «Nanette», selv om mye av innholdet handler om å være autistisk, rett og slett fordi jeg var redd for at folk skulle se på fore- stillingen gjennom briller som sa «du er en annerledes tenker, så det du sier teller ikke». Jeg ville fortelle det etterpå, slik at folk i større grad kunne se retrospektivt på det og tenkte at det faktisk har en verdi å tenke annerledes.» «Og slik ble det jo, for «Nanette» er jo vir- kelig anerkjent for å være nyskapende, velartikulert og smart, og har fått flere priser,» påpeker jeg. Hannah humrer. «Ja, det nytter ikke å komme nå å si at man ikke kan være språklig dyktig med autisme,» smiler hun lurt. «Dessuten var diagnosen ganske ny for meg da jeg skrev «Nanette», så jeg hadde ikke fordøyd det helt selv enda. Og forestillingen hadde uansett mer enn nok av innhold, om ikke jeg skulle kaste autisme inn på toppen av det hele.» Og det har hun virkelig rett i. «Men så snart jeg hadde funnet ut at jeg ville lage en ny forestilling etter «Nanette», bestemte jeg meg for at jeg ville ta opp dette med autisme og det å bli diagnos- tisert sent i livet.» «Har livet ditt forandret seg etter diagnosen?» «Ja, jeg har det jo mye bedre med meg selv. N å lever jeg mitt beste liv. I tillegg er jeg fak- tisk mer sosial nå enn noen gang før. For før var jeg sosial på helt feile premisser, og kun fordi andre forventet det. Jeg gikk ut på fredag kveld bare fordi det er «sånt man gjør». Men jeg var egent- lig bare stresset og ubekvem. Nå er jeg sosial kun når jeg ønsker det selv, og på egne premisser. Og det er noe helt annet.» S howets produsent har hele tiden sittet stille og observert oss fra en lenestol i hjørnet av rom- met. Vendt mot Gadsby. Nå kremter hun lav- mælt og lener seg mot oss. «Da tenker jeg vi har tid til ett siste spørsmål.» Hannah ser fra produsenten til meg og tilbake igjen. «Neida! Det går veldig fint! Vi kan holde på en stund til.» Hun ser tilbake på meg igjen. «Det er altså veldig behagelig å bli intervjuet av en som er på spekteret selv!» sukker hun lettet. «Kjør
9
AUTISME I DAG BD46 NR4/2019
Made with FlippingBook - professional solution for displaying marketing and sales documents online