H annah er kledt i blått, fra topp til tå. En mørkeblå caps er trukket langt ned i pan- nen. Hun sitter lett anspent ytterst på kan- ten av en dyp lenestol i en liten salong utenfor artist- garderoben. Hun reiser seg raskt når jeg kommer inn og strekker fram en hånd. Slipper løs et klassisk «How are you?» «Jo takk, bare bra,» sier jeg. «For jeg har nettopp sett et helt fantastisk show!» «Oh! Virke- lig?!» Hun ler. «How do you do?» repliserer jeg. «Bra! Norge er et veldig autismevennlig land!» utbryter hun og stråler. Og det er tydelig at hun mener dette som et stort kompliment. «Det er veldig lite stress her! Stille og rolig overalt. Og menneskene her er så beha- gelig å snakke med.» I forbindelse med turneen er det annonsert at Hannah vil gjøre minimalt med presseopptre- den. Faktisk er det bare Autismeforeningen som har fått møte henne i forbindelse med Oslo-be- søket, for å intervjue henne for «Autisme i dag». Jeg takker henne derfor for dette. Da smiler hun et skjevt smil, blir mild i blikket og dunker seg lett mot brystet like ved hjertet. «Selvfølgelig! Dere er jo mine folk! My people!» sier hun før hun lar seg falle tilbake i lenestolen og inntar en behagelig posisjon. M ens jeg setter meg og åpner ipaden på det lille runde bordet mellom oss, stiller jeg et spørsmål jeg ikke hadde planlagt på for- hånd. «Jeg må bare spørre, Hannah …Mot slutten av showet, stoppet du opp et øyeblikk og sa at du hadde mistet tråden i forestillingen, og at du måtte summe deg litt for å finne tilbake … skjedde det på ordentlig, eller var det en del av forestillingen?» Hun sperrer øynene opp og trekker pusten dypt. «Vet du, det skjedde faktisk på ekte! Vanligvis er jeg veldig nøye med å holde meg til manus. Men dere var et veldig vennlig publikum, og dermed slappet jeg av og ble litt leken, og så skjedde det en liten «twist» som gjorde at jeg plutselig var et helt annet sted enn jeg pleier. Og dette showet er egentlig veldig tett sammenvevd, så når jeg endrer bare en liten detalj, blir ting fort veldig annerledes. Men de fleste i publikum synes jo ikke sånt er noe problem, for de liker et LIVE show. Det er det som gjør det ulikt teater. Bare folk som deg for- står hvor stressende slikt kan være, og hvor viktig det er for meg med rutiner og å ha en forutsigbar sti å trå gjennom forestillingen.» Jeg nikker bekreftende.
«Så mens de fleste lo det hele bort, forstod du og et par andre i salen at jeg faktisk måtte stoppe opp og tenke litt.» Og til dere som ikke var tilstede på sho- wet, skal jeg opplyse om at Hannah kun i løpet av et halvt minutts tid klarte å hente seg inn igjen og finne tilbake til riktig sted på stien sin. «Jeg er nok blitt såpass erfaren nå, både på scenen generelt, men også med dette spesifikke showet, at det stort sett går greit. M en for et knapt års tid siden, mens jeg tur- nerte med «Nanette», som jo er et ganske intenst show, fikk jeg faktisk en melt-down på scenen,» innrømmer hun. «Det var i forbindelse med en komifestival i Montreal, hvor jeg skulle gjøre et kort innslag for TV. Det var høyt stressnivå back- stage, masse folk og støy og jeg måtte ha på sminke …» Her tar hun en kort pause og skjærer en grimase. «Hvilket jeg hater! Fordi det er sminke! Jeg var kjem- pesliten og utkjørt i utgangspunktet, for jeg hadde turnert i 18 måneder med et halvannen times langt show, «Nanette» som nettopp er lagt ut på Netflix, eller «Nanette-flix» som jeg liker å kalle det nå, og hele livet mitt var snudd opp-ned. Og så skulle jeg liksom live på TV. Det var jo i grunn en klassisk melt-down-situasjon …» Hun kniper øynene sammen og grøsser. «Så jeg hadde en melt-down. Der og da. Foran kamera.» Hun sukker. «Jeg hadde nok taklet situasjonen i seg selv under gode omstendighe- ter, men totalsummen la rett og slett ikke til rette for mestring akkurat da. Så jeg bare slapp mikrofonen rett ned og gikk av scenen.» Hun er stille et øyeblikk før hun fortsetter. «Tidligere hadde nok dette skremt vettet av meg, men etter at jeg fikk autismediagnosen forstår jeg hva en melt-down er, hva som skjer, og hva det skyldes. Og da er det på en måte greit. Så nå prø- ver jeg rett og slett bare å ikke sette meg selv i slike situasjoner lengre.»
6
AUTISME I DAG BD46 NR4/2019
Made with FlippingBook - professional solution for displaying marketing and sales documents online