son som vil at andre skal ha det bra, og jeg kjente Oslo, så jeg tok dem med på kino og teater, på tur i Frognerparken og til Slottet. Denne aktiviteten ga meg mye, og den tok fokuset bort fra min egen sykdom stunder av gangen. Legene så det, og ba meg snakke med andre pasienter for at de ikke skulle gi opp. Jeg ble tidlig voksen, kan du si. Senere har jeg lært opp andre likepersoner, blant annet i Revmatikerforbundet. En som fikk oppleve Torhilds omsorg, var vår styreleder Kari Sandberg. Det skjedde på Radi- umhospitalet i 1998. — Torhild var så frisk, sier Kari. — Hun backet meg opp, sendte brev og heiet på meg med ekte innlevelse og forståelse. Hun kan ha vært Lymfekreftforeningens første likeperson. I 1967 giftet Torhild og kjæres- ten seg, og året etter, før hun var kreftfri, fødte hun en sønn. — I dag er jeg bestemor til voks- ne tvillinger. Det er et mirakel,
og som fortsatt står ved min side i dag, 55 år senere. Både han og familien, spesielt min storesøster, har vært gode støttespillere for meg gjennom årene med behand- ling, tilbakefall og senskader. I tillegg har jeg hatt gode venner som har betydd mye. På den tiden Torhild ble behand- let, var det verken informasjon til, eller oppfølging av, pasienter og pårørende. Hun forteller at hun har møtt utrolig mye uviten- het og uforstand både i helse- vesenet og hjelpeapparatet, og i skole og samfunn forøvrig. — Jeg fikk mange feildiagnoser fordi ingen forsto at dette var se- neffekter av behandlingen. Jeg følte meg veldig alene, selvbe- stemmelse fantes ikke, sier hun. Kanskje derfor har hun allerede fra hun var 16 år stilt opp for an- dre pasienter, lenge før begrepet likeperson var oppfunnet. — Mange pasienter kom lang- veis fra for å få behandling på Radiumhospitalet. Jeg er en per-
25
LYMFEKREFTBLADET 3 / 2 0 1 7
Made with FlippingBook - Online Brochure Maker