Historier og fortellinger som er skrevet i bladet, står fortelleren ansvarlig for.
Min historie En høstdag startet ikke som alle andre. Det hadde vært en travel periode med begravelsen til min onkel og oppstarten av nytt barnehage å. Jeg jobbet som pedagogisk leder i en barnehage og det var full fart hele tiden. Man kan vel si jeg var litt sliten og glad for at nå var det helg.
Vi flyttet sørover i 2019 da jeg
hadde ingen lammelser. Jeg hadde litt afasi med ordletingsvansker, dette gikk også tilbake relativt fort. Etter en uke på Tromsø sykehus kunne jeg reise hjem. Jeg var hjemme i 2 uker før jeg ble sendt på rehabilitering i Kirkenes. Jeg følte meg veldig oppegående og sprek på tross av at jeg akkurat hadde hatt slag, jeg var en ung dame i god fysisk form, og jeg trente regelmessig 2–3 ganger per uke. På gangtesten på rehabi literingen i Kirkenes, var jeg i bedre form enn fysioterapeuten. Jeg følte meg veldig alene der, da hun nærmest meg i alder var 68 år, og de andre pasientene var mye eldre. Når vi skulle hjem spurte sykepleieren hva vi gruet oss til. Jeg tenkte hvordan i alle dager skal jeg få kjørt barna mine på trening nå når jeg har mistet lappen grunnet slaget. De andre hadde ingen slike bekymringer da de alle var pensjo nister. Den dagen jeg reiste hjem fikk jeg mitt første møte med fatigue, en sterk utmattelse som jeg aldri hadde kjent på tidligere. Når jeg kom hjem klarte jeg ikke noe, alle lyder var høye og alt lys var for lyst. Jeg ble sengelig gende noen dager etter hjemkomst før ting begynte å bli bedre igjen. I dag 7 år etter den fatale dagen i september 2017 er det fatigue som er min faste følges venn. Jeg klarte aldri å komme tilbake i jobb, det vil si jeg prøvde 100% i et halvt år før jeg møtte veggen og fatiguen overmannet meg og tvang meg til knes. I barnehagen er det full fart fra morgen til kveld med mange høye lyder. I tillegg var jeg pedagogisk leder med ansvaret for 3 ansatte og 20 barn. Det ble for mye for en kropp med mye fatigue. Jeg prøvde å bytte yrke, men heller ikke det hjalp, for fatiguen er alltid tilstede. Jeg forsøkte å videreutdanne meg, men en ødelagt hjerne gjorde at ingenting nytt festet seg, jeg leste pensum uten å få med meg innholdet. Med sterk fatigue klarte jeg ikke å få med meg undervisningen, jeg klarte ikke studiene heller.
begynte å studere på Lillehammer. Jeg fikk kommet under
vingene til Sunnås og har siden i 2019 vært på en rekke rehabilite
rings opphold der. Der har jeg lært å spare på energi og leve godt med en kropp som ikke spiller på samme lag som meg. Der har jeg også truffet mange flotte mennesker som sliter med akkurat de samme tingene som meg, og som sliter med å balansere et liv med barn og redusert kapasitet. Jeg vil ikke vært foruten dette. Mange gode vennskap som jeg har den dag i dag. I mars 2021 ble jeg ufør. Dette var et stort nederlag for meg, så ung og være ufør! Jeg følte at hele livet gikk i vasken. Fatiguen er alltid til stede i livet mitt og jeg føler at for hver gang jeg har kjørt meg tom, klarer jeg aldri å komme til det nivået jeg var før. Det er vanskelig å planlegge også fordi jeg vet aldri hvordan formen er og hva jeg klarer. Det føles utrolig urettferdig at akkurat dette skulle hende meg. Som med all motgang blir man sterkere etter hvert. Jeg har nå klart å komme meg opp fra dalen av fortvilelse, jeg har funnet glede i å hjelpe andre som også har hatt slag og har funnet mye glede i å være aktiv i slagforenin gen. Energibalansering som det så fint heter, er noe jeg alltid må tenke på, og har lært meg å leve etter dette. Jeg har fått mange gode tips og råd til å få en best mulig hverdag. Det er derfor jeg vil dele min historie, kanskje den kan være til hjelp for andre. Livet er ikke så verst, på tross alt. n
finne noe galt med meg. De ville derfor
TEKST OG FOTO: RENATE NORBYE
sende meg på sykehuset. Min
Fredag kveld ble tilbrakt med et glass vin og en film. Vi gikk og la oss og det neste jeg husker er en lege som står over meg, og sier du er på sykehuset i Tromsø og du har hatt hjerneslag. Jeg protesterte at: nei det kunne ikke være tilfellet, men han sa: jo du har hatt slag, jeg påståelig som jeg var «nei det har jeg ikke for jeg er 37 år ». Legen sa med brysk stemme: slag spør ikke etter alder. Jeg har etter dette fått fortalt om den verste dagen i min manns liv: Vi våknet lørdag morgen og lå og snakket sammen før jeg hadde krøpet sammen og ropt ut: «ÅÅÅ jeg fikk så vondt i magen» så hadde jeg bare besvimt. Min mann forøkte å vekke meg med å klype i meg, men ingen reaksjon, han ringte til 113. Ambulansen kom raskt til stede, og min mann fikk ordnet barnevakt til våre 3 barn. Ambulansen kjørte meg til legevakten i Alta. Der ble vi mottatt av en ung lege som ikke visste hva som kunne være galt med meg siden jeg var så ung og i koma, og ingen reaksjon på stimuli. Det ble målt blodtrykk og konferert med Hammerfest sykehus. Min mann var svært redd og fortvilet over at ingenting hendte og at ikke legen hadde noe svar på hva som var i veien med meg. De fulgte med på blodtrykket hele dagen og utpå ettermiddagen ble det klart at de ikke kunne
mann sa at han ville til Tromsø sykehus siden vi har mest familie der, det ble ambulansefly til Tromsø etter en svært lang dag i fortvilelse for min mann.
Vi ankom legevakten ved 10 tiden lørdag morgen og først kl 17 ble jeg sendt videre til Tromsø sykehus. Når vi ankom Tromsø gikk det fort, slagalarmen ble utløst, det ble tatt MR og gitt trombolysebehandling. Kl 18:30 våknet jeg til live igjen. Jeg hadde ingen minner fra dagen i det hele tatt. Jeg hadde 7 propper fordelt fra helt bak, til foran i frontal lappen. Jeg var i grunnen mest opptatt av at mannen min hadde tatt med gale briller til meg, da jeg ikke kunne se noe med de han hadde tatt med. Det var mine altså, men siden jeg ikke så noe med de, kunne de umulig være mine. Jeg forsto ikke at det var slaget som hadde endret synet mitt. Jeg hadde dobbeltsyn, men synet gikk relativt fort tilbake til normalen. Jeg var heldig med slaget mitt, da på tross av 7 propper så kunne jeg gå og
20
21
Hjernecella nr. 1 • 2025
www.slagrammede.org
www.slagrammede.org
Hjernecella nr. 1 • 2025
Made with FlippingBook - Online catalogs