«Livsmot – refleksjoner til ettertanke» Tekst: Dag Skottene
tilbake. Hun blir hemmet både fysisk, psykisk og sosialt – og blir deprimert over alle begrensninger og tap som sykdommen medfører. Hun orker ikke lenger delta så aktivt sosialt, det som før var en selvfølge for henne. Da hun blir kjent med et program for selvut vikling som skal kunne hjelpe henne fram til en større aksept av sin tilstand, føler hun at det tenner et visst håp i henne, men samtidig kjenner hun en avsmak og nærmest en aggre sjon på tanken om å skulle akseptere det destruktive som skjer i kroppen hennes. Det virker helt naturstridig, og hun greier ikke slippe sorgen over tapt liv. Hun er ikke i stand til og vil ikke forsones med sin virkelighet. Hun går mange og smertefulle omveier med motstand og kamp i bitterhet og uvilje. Hun var alltid så viljesterk og fikk til det meste før hun ble syk. Det kanskje viktigste som mildner hennes fortvilelse og aggresjon, blir møtet med noen av de medmenneskene som har samme diagnose og tilstand som henne. Flere har funnet en slags fred med seg selv. Det gjør dypt inntrykk. Hun lengter etter en slik fred …..kanskje er hun på vei dit? En medpasient hun får spesielt god kontakt med, blir avgjø rende for henne på veien til større aksept.
1. Forsøke å unngå situasjonen og skygge unna det vonde. 2. Forandre omstendighetene til det bedre så de blir til å leve med. 3. Akseptere forholdene som de er (Eckhart Tolle). Den nødvendige prosessen for å skille mel lom disse tre kan i seg selv være utfordrende. Da trenger vi redskapene som beskrives i innledningen – navnsettingen og den økte bevisstheten. Det er flott hvis vi kan unngå, skygge unna ubehaget i livet (jfr. pkt.1) f.eks. stresset ved å unngå kjøring i rushtiden, øve opp evnen til å svare nei, som student å skaffe deg teknologi som ikke har tilgang til internett så du slipper å fristes – når du bør lese på pensum. Tilsvarende er det bra når du får til forandring (jfr. pkt.2), f.eks. endring av arbeidsstillinger, et nytt levelig vaktsystem, når du våger større ærlighet overfor kolleger og venner om hva du trives med og kan tåle. Alt slikt er vel og bra. Men vi møter alle situasjoner, tilstander og forhold i livet som hverken kan unngås eller endres. Da står vi igjen med aksepteringen som eneste alternativ, f.eks. ved alvorlig og uhelbredelig sykdom, oppsigelse på jobben, skilsmisse, konflikter med slekt eller venner osv. Vi kjemper ofte imot å skulle akseptere det vonde og smertelige, det er helt naturlig. Vi favner om og holder fast ved det som er godt i livet, og skyver unna det som er vondt. Men siden livet ikke sparer noen av oss for lidelse, så vil fortsatt kamp mot uunngåelig og følelsesmessig smerte egentlig bare øke lidelsen. Kampen mot det vi ikke har noen styring over, koster masse krefter og tapper oss for energi, vi sliter oss helt ut. Eksempel: Etter et aktivt liv og med god helse opplever ei kvinne midt i livet å få en kronisk tilstand som gradvis setter henne alvorlig
Dag Skottene har skrevet hver enkelt artikkel i boka: «Livsmot- refleksjon til ettertanke» på Hedvig forlag. NFS ønsker å dele artiklene hans i Hjernecella, fordi vi syns de gir et godt bilde av livet, med dens opp og nedturer. Håper det blir til glede og hjelp.
Akseptere virkeligheten slik den er
På engelsk finnes et spennende uttrykk: «When you name it – you tame it». Når vi navngir, setter ord på virkeligheten så «tem mer» vi den. Altså skapes det trygghet, tillit og fortrolighet. Når vi temmer et dyr, kan vi nærme oss dyret på en annen måte enn når vi møter det i vill tilstand. Når virkeligheten blir temmet, blir vi trygg på den og kan for holde oss til den på en annen måte. Det som er uten ord, språk og begreper er skjult og utilgjengelig for oss. Virkeligheten – følelser, erfaringer, fenomener, tilstander, konfliktstoff, lengsler, håp, frustrasjoner, angst – uansett hva det gjelder, så er språket et fantastisk redskap til å åpne opp virkeligheten. Ordene, begrepene, det å sette navn på ting gir oss en helt annen tilgjengelighet til verden. Vi kan få en dypere innsikt, bevissthet og forståelse. Vi skjønner på et dypere nivå hvordan vi kan forholde oss, hva vi bør unngå, hva som er klokt å gjøre. Det som før lå i mørke for oss, som var uforståelig og skremmende kommer fram i lyset. Språket og den økte bevisstheten gir oss et nytt perspektiv. En temmet virkelig het er tryggere, mer forståelig og oversiktlig. Mye i Livsmot-spalten handler om det: «When you name it – you tame it». I dag rettes søkelyset særlig mot tunge følel sesmessige erfaringer. Når vi er i situasjoner som synes umulig å bære og som gjør oss ulykkelige, så har vi gjerne tre valg:
Det er ei kvinne bare litt eldre enn henne selv, hun sier bl.a.:
«Dette med aksept i vår livssituasjon er så lett å misforstå. Det har ingenting med svakhet eller passiv resignasjon å gjøre, eller å skulle like alt vi blir utsatt for. Det ville være som å lyve og tråkke på oss selv. Jeg opplever det heller som en gjennomgripende forståelse av at dette kan jeg ikke forandre eller rømme vekk fra. Virkeligheten er som den er. Jeg blir mest sannsynlig ikke frisk av denne sykdom- men. Det kan jeg ikke gjøre noe med. Gradvis har det vokst fram i meg en bevissthet om egenverdi – en stille selvmedfølelse – altså,
8
9
Hjernecella nr. 1 • 2025
www.slagrammede.org
www.slagrammede.org
Hjernecella nr. 1 • 2025
Made with FlippingBook - Online catalogs