«Det var aldri noen som forstod hvorfor jeg hadde det sånn. I stedet for å tilrettelegge for mine behov, prøvde samfunnet å fikse meg. Jeg følte meg som et problem som skulle løses.» Det endte med at hun måtte fullføre videregående som privatist. Senere utdannet hun seg til lærer – en beslutning som sprang ut av et ønske om å være den voksne hun selv trengte i skolen. Samtidig ser Marte tilbake på skoleårene sine med en erkjennelse av at hun hadde mange flotte lærere opp gjennom årene som virkelig ønsket å hjelpe, men som ikke visste hvordan. Det var ikke mangel på vilje, men mangel på kunnskap og verktøy – «It’s not lack of will, but lack of skill.» Det var ikke lett, verken for henne eller dem, når ingen visste at grunnen til vanskene var at hun er autistisk. Likevel gjorde disse lærerne en stor forskjell. Noen av dem er i dag hennes kolleger, og de har hatt en viktig innflytelse på yrkesvalget hennes. Hun kjente på kroppen hvor mye en enkeltperson kunne bety – og det var nettopp denne innsikten som gjorde at hun bestemte seg for å bli lærer. For å kunne være for andre det disse lærerne var for henne. Tilbake i klasserommet – fra pult til kateter I dag står Marte på den andre siden av kateteret – som lærer ved den samme ungdomsskolen hvor hun selv kjempet seg gjennom skolehverdagen. «Det er ganske spesielt å jobbe på samme skole hvor jeg en gang følte meg så misforstått. Men det gir meg også en unik mulighet til å se de elevene som strever – de som, slik som meg, faller mellom sprekkene. Min erfaring gjør at jeg ikke bare ser atferden, men forstår hva som ligger bak. Atferd er ikke problemet – det er et symptom på problemet. Jeg vet hvordan det føles å sitte i klasserommet, fullstendig utslitt av å prøve å passe inn.» Hun vet at det ikke finnes én enkel løsning på ufri- villig skolefravær. Men hun vet også at å bli sett, forstått og møtt med riktige tiltak kan utgjøre en stor forskjell. «Jeg kan ikke endre fortiden min. Men jeg kan bruke den til å gjøre skolen til et bedre sted for andre.»
En norsk studie viser at 43 % av autistiske elever sli- ter med ufrivillig skolefravær, og mange faller ut av skolesystemet helt. Dette handler ikke om enkelt- saker – det handler om systemsvikt. «Det er ikke barna som feiler – det er systemet som ikke er laget for dem. Når skoledagen skaper stress for enkeltbarn, blir det en barriere som fører til ekskludering.»
Men skolen er mer enn et system – den består av menneskene i den.
«Jeg snakker ofte om hvor viktig det er at skolen tilpasser seg elevene – men det samme gjelder for arbeidslivet. Jeg vet at ikke alle autister er like hel- dige med arbeidsplassen sin, og det gjør meg ekstra takknemlig for at jeg får være en del av et kollegium hvor jeg føler meg velkommen, hvor jeg blir respek- tert for måten jeg fungerer på, og hvor jeg får rom til å være meg selv. Når jeg ser hvordan noen av mine kolleger møter elever, ser jeg den forskjellen enkeltpersoner kan gjøre – og jeg vet hvor mye det betyr.» Ved å revurdere hvordan skolen er organisert, kan vi avdekke slike barrierer og skape en inkluderende skole – i stedet for en som skyver elever bort. Som enkeltlærer er det begrenset hvor mye man kan endre, men man kan bruke sin stemme, sine erfarin- ger og sitt perspektiv til å sette lys på problemene. «Det er slik endring starter – med noen som tør å si ifra og løfte fram de stemmene som ellers ikke blir hørt.» En stemme for endring Marte er ikke bare lærer – hun er også en tydelig stemme i arbeidet for en skole der nevrodiver- gente elever ikke må tilpasse seg på bekostning av seg selv. Med sin erfaring, forskning og formidling jobber hun for et skolesystem som ikke krever at autister må maskere seg til utmattelse for å klare hverdagen. «Vi må slutte å forvente at elever skal tilpasse seg en skole som ikke er laget for dem. I stedet må vi lage en skole som faktisk passer for alle.»
I år ga hun ut diktboken Vidunderbarnets fall, en samling tekster som setter ord på erfaringene rundt
AUTISME I DAG 15
Made with FlippingBook Digital Publishing Software