foredragsholder, Anne Berit Storbugt, vernepleier med mastergrad i familieterapi, som har utviklet en «PDA-workshop» som et pedagogisk hjelpemiddel for å bistå foreldre, skole og kommune. Storbugt åpner med å meddeler oss sin følelse av ydmykhet og ærefrykt for å snakke for autistene i salen, før hun deler sin opplevelse av sin egen rolle i «autis- meverdenen», nemlig at «Det er dere som har diag- nosen selv som er ekspertene. Min oppgave er å være tolk fra dere til fagpersoner». Og å tolke, det gjør hun meget bra! Levende og engasjerende, med god innsikt og med mange sitater fra PDAere selv, forklarer hun hvordan PDA kan oppleves i praksis, og hvordan å utvikle strategier for å gjøre hverda- gen lettere. Ingen grunn til ærefrykt her, for dyk- tige tolker og lagspillere trenger vi også. Kanskje især rundt temaer som er så underkommunisert i faglitteraturen som PDA ennå er. En deltager sier «Dette var veldig gjenkjennelig. Så deilig å føle seg sett og forstått!» Fagkunnskap og innenfra-perspektivet Etter å ha hørt fra både Orm og Storbugt, og nytt en deilig lunsj, er det Kristine Victoria Magnus, erfa- ringskonsulent i Autismeinfo, og temaet «Autistisk Utbrenthet» som står for tur. I samme stil som Orm viser også Magnus oss at den forståelsen som kommer med kombinasjonen av fagkunnskap og innenfra-perspektivet er gull verdt på alle måter. Her får vi lære om hva autistisk utbrenthet er ifølge
faglitteraturen, hvordan det kan se ut i praksis, hva som forårsaker det, og hva vi kan gjøre for å fore- bygge og å friskne til når uhellet først er ute. Og med oss får vi en massevis av konkrete ressurser og verktøy å jobbe videre med hjemme, slik at vi bedre kan fange opp, forstå og kommunisere våre egne behov. Nevrotypiske normer og standarder På vei til restauranten for kveldens middag blir jeg minnet om hvordan seminarer som dette ikke bare handler om det faglige, men om fellesskap og sam- hold, og om det å møte andre som er i samme båt som en selv. «Du bruker joggesko til finkjole du også ja!», bemerker en kvinne, og nikker ned mot mine lilla joggesko som over hodet ikke matcher antrekket der vi begge står festsminket med komfortabelt fottøy i hver vår kjole. «Selvfølgelig!», svarer jeg, og vi gliser begge fra øre til øre. Joggesko er jo åpenbart det beste alternativet. Og det skal vise seg at normen for fottøy i denne forsamlingen er en litt annen enn på spisesteder ellers. Normer, hvem var det som bestemte dem igjen?
Etter middag slår jeg meg ned ved et bord sammen med noen andre deltagere som tilfeldigvis, og i
AUTISME I DAG 27
Made with FlippingBook Digital Publishing Software