EMILIA ROMAGNA
1400-tallet. Den smakte fantastisk, likt Pecorino. Man trenger egentlig ikke mer enn litt skinke, ostebiter, focaccia og en god olivenolje. Da har du et nydelig lite måltid. Nå er det bare å se om den kan finnes i matbutikkene her hjemme. Etter et lite ostestopp triller vi videre, først nedover før det igjen går oppover, denne gang på vei til Longiano og Caffe del Teatro for en lunsj, italienere er ikke kjent for å ta lett på lunsjen så her kom det først Antipasti, primi piatti og secondo, før den hyggelig betjeningen synes vi skulle ha en Creme brulee og selvfølgelig en liten Limoncino (snaps laget på sitroner), på huset. Heldigvis hadde vi gjort unna dagens klatring, så det var bar å legge magen på ramma og tråkke av seg litt av metthets- følelsen på veien tilbake til Cervia og Sportur Club Hotel hvor Marco, salgs- sjefen ment vi hadde fortjent en pils etter turen, som ikke var fryktelig lang, rundt ti mil. Turen var flott, og bare det å kunne sykle i kort sykkelbukse i mars er en bonus. Da var det bare å komme seg i dusjen for å gjøre seg klar til middag. Selv etter en relativt lang sykkeltur er jeg fortsatt mett etter lunsjen. En lunsj vi her hjemme ser på som en stor og kraftig middag. Hvorfor triller ikke alle italienere rundt, tenker jeg, de ser ut til å være et langt slankere folk enn oss her oppe i nord. De spiser nok litt smartere enn oss, friske grønnsaker, retter nesten uten saus, olivenolje og ikke så mye prosessert posemat, men langt mer lages fra bunnen av.
Andrea foran den fantastiske utsikten fra Bertinoro mot kysten og Adriaterhavet.
Bak ser du søylen med de spesielle ringene
Restauranten ser ut til å være eksklusiv, så det venter nok en ny runde med nydelig mat. Vi sitter noen få meter fra Adriaterhavet og selvfølgelig er det antipasti i mange sjømatvarianter som først kommer på bordet. Som hundeeier blir jeg positivt overrasket over å se at gjestene kan ha med seg hundene inn på restauranten. Etter å ha spist meg gjennom det som føles å måtte være det meste av det som finnes av havgående dyr noen meter her- fra er det bare å innta hvilestilling og håpe at man våkner litt mindre mett - skal jo tross alt om få timer inn i en sykkeltrøye som fra før av ikke akkurat henger og slenger på kroppen… På tur igjen Alltid blide Andrea skal igjen lede oss ut på småveiene i området. Det er behagelig å få de første kilometerne på flate veier, en perfekt oppvarming. Vi er på vei mot den første stigningen vi vil ha på morgendagens ritt, “Granfondo Via del Sale.” Riktig nok tar vi den fra andre siden hvor den er nokså lik. Det er 7 kilometer i et deilig landskap og med rundt 7% i snitt er den overkommelig, også for en med litt raus vinterisolasjon og en leiesykkel hvor et par lettere gir kunne gjort seg.
bakke, riktignok ikke så lang, men nokså bratt. Vi er i byen Bertinoro, og på toppen stopper vi på et utsiktspunkt hvor Adriaterhavet skimtes i det fjerne. En morsom detalj i denne byen, Bertinoro, er “Colonna Delle Anelle,” (Kolonnen med ringene, eller "Kolonnen for gjestfrihet"). Det er en søyle i hvit stein med 12 ringer oppført i år 1300 av byens adelige familier for å vise sin gjestfrihet. Hver av ringene tilhørte én familie. Da tilreisende ankom byen og bandt hesten til en ring, hadde de også valgt verten som forpliktet seg til å huse og bespise gjestene som hadde bundet hesten i “deres” ring..
På toppen og nå kommer en deilig ned- kjøring før vi igjen befinner oss i neste
18 SM GRUPPETTO # 48
Made with FlippingBook. PDF to flipbook with ease