lå. Pato, Frederico og Nico for- tsatte å kjempe seg oppover noen få høydemeter. Jeg hadde ikke sovet godt natten før og følte meg ikke godt nok ak- klimatisert til å fortsette. Jeg merket at oppstigningen var for rask for meg og at jeg burde vært et døgn lenger på 4.800 meters høyde for tilvenning. De andre i laget følte seg etter om- stendighetene bra, vi la fra oss syklene og holdt oss til vår tids- plan og gikk ned igjen til bilene for å kjøre ned til basecamp. En hviledag var planlagt før forsøket på å nå toppen.
oss over 30 minutter å komme hundre meter videre. Det ble stadig brattere på veien til stedet vi hadde bestemt skulle bli den neste leiren. Den finkornede grusen ble grovere og grovere og steinene fortsatte å bli større. Snart balanserte vi frem og til- bake på enorme steiner. En virkelig slitsom jobb med syklene på ryggen. Jeg var helt ferdig når jeg kom til leiren på 5.600 meter. Stien videre opp ble enda brattere og steinene større. Over det mest steinete området kom vi til et stort område hvor snøen fortsatt
5.600 meter. Ryggsekkene var virkelig tunge nå. Telt, mat, steg- jern, varme klær, og ikke minst sykler. Vi hadde alle minst 25 kg å bære. De såkalte “snøpenitentene” er et syn for øyet. De opptil to meter høye snø- og “ispyramidene” har blitt til på grunn av ujevn smelting i den sterke og direkte solen og den lave luftfuktigheten. De er veldig kronglete å komme seg over og mellom. Vi måtte krysse noen få mindre områder med dem, noe som gjorde den fra før av langsomme farten enda langsommere. Innimellom tok det
Etter det steinete landskapet kom vi ned i et spesielt høyfjellsørken- landskap. De hvite stripene i terrenget er grus-
veier og stier - som å sykle på månen.
48 SM GRUPPETTO # 48
Made with FlippingBook. PDF to flipbook with ease