Asias Patagonia KIRGISISTAN
oppoverbakke, noe som ville være en flott mulighet til å knytte bånd. Etter å ha krysset det første passet, godt 3000 meter over havet, tok vi en velfor- tjent pause. I le av en improvisert stall laget av trestammer, grener og leire nøt vi fersk yoghurt og ost som Sulejman hadde organisert fra gjeteren. Men vi kunne ikke dvele lenge. Mørke uværsskyer samlet seg, men det betydde bare mer eventyr! Å finne veien var et eventyr! GPS-sporet som Martin hadde funnet på nettet, var vårt trofaste kompass, som ledet oss gjen- nom det stadig skiftende landskapet. Stien forgrenet seg gjentatte ganger til utallige stier som hadde blitt tråkket av saueflokker. Innimellom tok vi feil sti, men det er en del av eventyret! Vi ringte Daniel på radioen, han hadde gått sammen med de andre, og fikk vite at vi hadde vært på feil vei i en time. Det var en spennende mulighet til å starte på nytt. En lærdom som vi skulle gjenta flere ganger de neste dagene. Som med alle turer, måtte gruppene finne hverandre, og det er alltid et spennende! Dette ble spesielt tydelig for oss den kvelden. Den planlagte campingplassen, som vi hadde nøye merket på kartet på forhånd, ble overraskende oversett av den første gruppen. Hvorfor? Aner ikke, men jeg gleder meg til å finne ut av det, tenkte jeg! Da vi endelig tok dem igjen, var de allerede på vei mot neste pass. Vi var litt slitne og hadde ennå ikke akklimatisert oss til høyden, så vi kalte dem tilbake og slo leir på en eng. Bakken var fylt med
En liten lunsj i le av en tømmevegg på en liten gjeterhytte.
Idyllisk å våkne med synet av gressende esler og hester, og den 5.509 meter snødekte toppen.
heste- og saueskitt. Vi lette etter en flat flekk, ivrige etter å sette opp teltene våre, men vi fant ingen. En natt i en skråning? Og teltene? Vel, det var en historie i seg selv. Et hadde et hull i gulvet på størrelse med en fotball. Det andre lekket, og på det tredje brakk en stolpe. Da det begynte å regne, sank stemningen litt, men vi holdt humøret oppe. Det kan i det minste bare bli bedre fra nå av. Vi våget oss inn i den fantastiske Karavshin-dalen I sterk sol trillet vi syklene mot den første av to fjellpasseringer for dagen. På toppen strakte et endeløst grønt høyplatå seg ut foran oss, noe som ga bud om et parti med herlig sykling. I det fjerne sto det imponerende "Uponym-passet" på 3148 meter, et fyrtårn av spenning og eventyr. «Det ser veldig bratt ut,» mumlet jeg, fa- scinert av utfordringen foran meg. Og jeg hadde rett. En smal kløft, sikkert en vill bekk når det regner, ble vår oppstig- ningsvei. Steg for steg, med syklene på ryggen, nærmest krabbet vi mot det høyeste punktet. Mørke uværsskyer lå over oss, og vinde røsket. «La oss gå før regnet tar oss!» oppfordret Martin, med ivrig stemme. Nedstigningen startet uten sti, men det ble raskt til en utrolig fin sti. Gerald klarte ikke å holde begeistringen tilbake. «Det
Etter enn våt natt med hullet telt var det bare å henge opp tøy til tørk.
var akkurat slik jeg forestilte meg det!» Kveldsplassen kronet dagen – en idyllisk flat eng, rett ved siden av en bekk. Det var den perfekte rammen for en velfortjent pause. Neste morgen tok ruten oss inn i den fryktinngytende Karavshin-dalen, hvor en imponerende kløft møtte oss. Bratte fjellvegger reiste seg på høyre og venstre side og strakte seg hundrevis av meter opp i luften. Vi krysset brølende flom på vinglete broer, den smale stien var enkelte steder dekket av vann, spennende sykling!
64 GRUPPETTO # 57
Made with FlippingBook. PDF to flipbook with ease