Sarkomen 2/2018

et spor som er vanskelig å komme ut av, og jeg har hatt flere samtaler opp gjennom årene, når jeg har tenkt at nå, nå er det på tide at jeg skal være meg selv igjen, nå må denne sorgen gå bort. Sannheten er at den går aldri bort. Men den endrer seg. Tiden er en venn.

ettertid. Det var bare hyggelige mennesker å treffe, og veldig godt – selv om det var vemodig også – å treffe ”våre” sykepleiere og leger igjen i de flotte omgivelsene på Akershus festning. Da Lotta senere ringte og spurte om jeg kunne tenkte meg å være med i pasientforeningen Sarkomer,

Man må lære seg at det er lov å føle glede igjen, uten at den dårlige samvittigheten slår deg ned igjen. Det går fint an å le. Nå kan jeg se på en nydelig solnedgang uten å få dårlig samvittighet over gleden jeg føler over alt det gode jeg

som fungerer som støtteforening for

pasienter, pårørende og etterlatte, var jeg ikke i tvil om at det ville jeg. Hadde denne foreningen eksistert mens Trond-Vegar var til behandling, ville jeg nok ha oppsøkt dem for å kunne snakke med andre som hadde gått gjennom det samme, for man blir så veldig alene i en slik situasjon.

har i livet mitt; en flott sønn, familie, venner, jobb, god helse.

Det er så mye å være glad for.

Jeg var så spent da jeg fikk den første invitasjonen til Den Store Kule Dagen fra Sarkomforum for sykepleie og fysioterapi, omtrent ett år etter at Trond-Vegar døde. Var dette et sted som passet for sånne som meg, som ikke hadde vært syk, men som ”bare” hadde vært pårørende?

 Sissel Aanes er etterlatte representant i styret i Sarkomer.

Jeg bestemte meg for å reise og det har jeg vært veldig glad for i

15

Sarkomen #2-2018

Made with FlippingBook Learn more on our blog