INTERVJU: PSYKOLOGSPESIALIST JANETTE RØSETH
– Det er ikke sikkert barnet har det samme sosiale behovet som du som forelder ser for deg. Som familie har man jo sin egen hverdag, og mange blir først oppmerksom på smerten av å være en annerledes familie når de sammenligner seg med andre familier med jevnaldrende barn. Kanskje kjenner de ikke sorgen til daglig, men kanskje er det noe som slår dem i bakken innimellom. Anerkjenne sorgen Når barnet taper deler av seg selv, taper hele familien noe. Familien blir et skjebnefellesskap der alle har tapt noe. Det betyr ikke at dere ikke har et godt liv som familie, gode øyeblikk, latter og glede. – Men samtidig trenger foreldre å anerkjenne at sorgen er der. Og ikke bare fokusere på neste undersøkelse, møte, behandling og milepæl. Vi trenger å få lov til å bare være i livssorgen, også for lettere å kunne flytte blikket til de gode tingene, de
gode øyeblikkene og fremskrittene. Gjennom å sette ord på livssorgen og la den få plass lever vi bedre med den, forklarer Røseth. Å sammenligne oss med andre gir næring til skamfølelsen og følelsen av at vi er utakknemlige. Men livssorg kan aldri måles opp mot andres smerter, lidelse kan ikke sammenlignes, for det som gjør meg vondt, trenger ikke å gjøre deg vondt. Vi håndterer ting ulikt, og det å sammenligne er å undergrave din egen opplevelse av hvordan det faktisk er å være deg akkurat nå, i det du står i. Vi kan kjenne skam over forbudte tanker, de mørke tankene, de som forteller om det aller verste som kan skje, om at dette aldri kommer til å gå bra, om redsel for at ting skal bli verre, tanker om at vi ikke orker mer, og tanker som hvorfor måtte dette ramme oss? − Aksept og medfølelse frigir mange krefter en ellers bruker på fortiden og det livet en hadde, det som er forbi, på
11
Made with FlippingBook Digital Publishing Software