I Somnus pleier vi å intervjue dem som snakker om sin søvnsykdom. Men i denne utgaven gjør vi en vri. Visesangeren Louis Jacoby (65) valgte å svare på vår henvendelse med en liten tekst, og et kåseri fra boka hans «Min erotiske hund». Det skrev han før han visste noe om sykdommen, og hva en CPAP var. Kanskje noen kjenner seg igjen? Så velkommen inn i Jacobys vei til diagnosen søvnapné – som var ubehandlet fra han var ung til han nærmet seg de seksti. Louis Jacobys
Foto: Cedric Archer
nattlige meritter
Jacoby skriver: – Jeg har fra ungdommen av alltid hatt uroli- ge netter. Det skulle gå mange år før jeg skjønte hva det var. Midt i 50-åra våknet jeg hver morgen med spreng i hodet og høyt blod- trykk. Skikkelig høyt. Jeg gikk til en venn som er hjertespesialist, og han spurte meg om jeg sov godt om natta. – Nei, sa jeg, jeg drukner hver natt, og kjem- per meg tilbake til livet. Noen ganger tror jeg at jeg skal dø - og må kunstig hoste på meg en ny pust. For pusten er bare ikke der. – ¬Sykehus ble neste stopp, og jeg måtte sove med ledninger til en hel sikringsboks på rygg og bryst. Så ble det fastslått at jeg sluttet å puste 34 ganger i timen gjennom natta - og var oppe i 40 sekunder uten å puste. En annen plage var at jeg måtte opp 1000 ganger om natta - for søvnapné slår seg på nyrene. Så ble det pustemaskin, og etter ei uke var plagene borte. Fantastisk! Jeg skjønte at det var dette far min hadde lidd av, men den gang forsto man ikke hva det var. – Nå sover jeg om natta – selv om jeg riktig nok slåss med maskinen min iblant nattestid. Noen netter er vi bare ikke på bølgelengde. Men det finnes verre lidelser enn søvnapné. Jeg har ingenting å klage over. At det er et «pes» når man skal ut og fly og må ha maski- nen i håndbagasjen, er en annen sak. Før jeg oppdaget hva dette var, tok hypokon- drien litt overhånd. Jeg trodde det var noe med hjertet – men kunne altså «puste lettet ut». Det skulle altså gå mange år før diagno- sen ble stilt, og jeg ble beryktet for mine akti- ve netter.
Slik beskriver Louis Jacoby tilstanden –- lenge før han fikk CPAP’en. Og her følger kåseriet: God natt du, lissom
jeg fordi jeg har dyna under hodet og putene på gulvet. Iblant spjærer jeg rett og slett dyne- trekket fordi jeg har lagt meg i fosterstilling akkurat i det hullet hvor dyna puttes inn i trekket. Og så strekker jeg meg. Da får jeg litt panikk – og så blir dyne- trekket med ett et dobbelt laken. Og iblant sparker jeg. For mange år siden, da vi bodde i leilighet i Oslo, hendte det at folk så rart på meg når jeg gikk ut om mor- genen. Særlig etter den natta jeg sparket i radiatoren og brakk stortåa. Hylet mitt flyktet ut vinduet og forsterket seg opp gjennom bakgårdsrommet og ut mot stjernene. En annen gang drømte jeg at en katt skulle klore jentungen, og jeg langet ut en arm og traff messinglåsen på skuffen til nattbordet. Å rive en negl halvveis av i søvne, fører unektelig til våken tilstand. Og skriket mitt gjorde at kona satt i senga resten av natta, og det ble tent lys i flere av de andre leilig- hetene mens klokka viste bare halv tre.
Tekst: Louis Jacoby (fra boken «Min ero- tiske hund») Ill: Tom Jacoby
Jeg har ei tålmodig kone. Men det har hendt at hun har gått fra meg. Det skjer vanligvis nattes- tid ca. kl 04.00. Da orker hun ikke mer og tusler ned i stua med dyne og ei vekkerklokke hun ikke tør betro meg på mor- genkvisten. Men som regel hol- der hun ut – mine nattlige merit- ter til tross. For det må jeg inn- rømme – mine netter er ikke som andres netter – tror jeg, da. Min kone er den personifiserte sinnsro. Hun kan sovne, og sove ei hel natt, og stå opp uten at man kan se at senga er brukt. Hun kryper liksom ned i en kon- volutt og opp igjen. Hun snur seg sjelden. Jeg, derimot, har bare ett uprøvd C-moment igjen – nemlig å våkne mellom senge- bunnen og madrassen. Ofte våk- ner jeg delvis inni dynetrekket, eller under lakenet. Iblant fryser
14
SOMNUS NR 3– 2018
Made with FlippingBook HTML5