Som i en Hitchcock-film Filmene «Skrik» og «Fryktens som- mer» er for null å regne i forhold til netter på mitt soverom. Thrillerens mester, Hitchcock, hadde kunnet kry- dre sine filmer med min nattlige uro. Jeg drømmer nemlig – og iblant har jeg skikkelige mareritt. Og de ender som regel med de frykteligste, sking- rende dødsskrik gjennom natta. Jeg begynner på en
parder og en sort panter. At det skul- le være litt uvanlig i Oslo, faller meg ikke inn i den dimensjon jeg befinner meg. Den sorte panteren fatter en ubehagelig interesse for meg og føl- ger etter meg på sin side av gjerdet. Så bykser den til, hopper over stakit- tet og løper mot meg. Da er det jeg roper «Uæææææææææ!» – og hele huset våkner.
Jeg har mange alternative former for nattlig terror. Særlig er visstnok suk- kene mine ikke til å bære. Jeg sukker nemlig – lange, ulidelige sukk, som om jeg skulle ha all verdens elendig- het på mine skuldre – som om alle byrder i verden var lagt ene og alene på meg. Jeg er dessuten meget var for lyder, og jeg våkner av den min- ste uregelmessighet i omgivelsene. Hvis kona snur seg, eller en sjelden gang kommer med et kledelig lite snork, er det at jeg sukker.
dyp c: «Ååå- åæææææ…» Og så fortsetter jeg oppover til en sopran jeg egentlig ikke har visst at jeg har: «…æææ- iiiiiiii». Og så skriker jeg så høyt at jeg våk- ner selv. Men iblant så må kona sette inn krisehjelp. Da rister hun i meg og prøver å få meg ut av tran- cen. «Hva er det? Hva er det?» roper hun. Så sier hun: «Herregud da, menneske! Ta det litt med ro!» oss. Og det blir stadig verre. Jeg er nå helt avhengig av å Alt kan skje nattestid hos
«Åååhhhhhhhh!» sier jeg – og hun sitter igjen med den verste samvittighet. Iblant kommer et av sove!». En god far ville tatt barnet opp til seg, eller fulgt det tilbake til senga, sunget for det, bys- san byssan og så videre. Jeg sier bare: «Åhhhhhhhhhhhh!» Og barnet tusler avgårde med en voldsom skyldfø- lelse. Et væromslag med plutselige vind- kast kan være nok. «Åååååhhhhh!» lyder det fra min pute. Er kona for- kjølet og hoster, så er det barna og sier: «Jeg får ikke
Ofte våkner jeg delvis inni dynetrekket, eller under lakenet. Iblant fryser jeg fordi jeg har dyna under hodet og putene på gulvet. Iblant spjærer jeg rett og slett dynetrekket fordi jeg har lagt meg i fosterstilling akkurat i det hullet hvor dyna puttes inn i trekket. Og så strekker jeg meg.
Bikkja piper, kona labber ut Et annet eksempel: Jeg går igjen gatelangs, og plutselig sitter det noe skummelt høyt oppe i et vindu. Dit må jeg bare ikke se, det føler jeg – det er ondskapen selv som sitter der antagelig blek og mager med et sar- donisk smil og grønt blikk. Noe fryk- telig vil skje hvis jeg ser dit opp. Men jeg kan ikke la være. Jeg må se dit opp. Så ser jeg – og så er det full pakke igjen med «Uææææææææ!» og et hus fullt av sjokkerte og eng- stelige familiemedlemmer og en hund som piper.
bo i enebolig. Hadde vi bodd i en leiegård, hadde bostyret sagt meg opp etter bare ei uke. Gid Josef (han som ble puttet i brønnen og tilfeldig- vis endte opp i Egypt) hadde tatt en langweekend hos meg og tydet drømmene mine. Eller kanskje ikke det hadde vært så lurt. Han hadde trolig spådd mer enn sju års ulykke. Jeg har det med å drømme de mest sinnssvake drømmer. La oss ta et eksempel: Jeg går langs ei gate i Oslo. Ved siden av meg er en hage med jernstakittgjerde. Innenfor der er det løver, tigre, leo-
«Åhhhhhhhh!» fra meg natta igjen- nom helt til hun tar vekkerklokke og pute og labber ned i stua. Så er det latterkulene mine. Noen ganger drømmer jeg så utrolig mor- somt at jeg knegger meg gjennom store deler av natta. Å dele seng med en latterhyene, er heller ikke enkelt. Så er det at jeg noen netter våkner med en knallidé. Jeg har alltid papir og blyant på nattbordet – og iblant får jeg rett og slett verdens aller beste idé. Den er så genial at en mis- unnelig Einstein ville ha løpt etter meg med avlivningssprøyte selv om
15
SOMNUS NR 3 – 2018
Made with FlippingBook HTML5