bakken fra barnehagen. Jeg sliter med å gå opp trappa til leiligheten i tredje etasje, for ikke å snakke om veien til og fra vaskekjelleren. Jeg prøver å komme meg gjennom kurene, og svulsten responderer heldigvis bra på cellegiften og krymper noe. Jeg blir operert, så fortsetter cellegiftkurene parallelt med 25 stråle- behandlinger. Ni måneder etter den første kuren er jeg ferdig med alle 13 runder med cellegift, pluss operasjon og stråling, og det kjenner jeg på kroppen. Jeg er så sliten, som jeg har aldri vært. Men jeg er ferdig. På en utskrivingssamtale etter den siste kuren får jeg beskjed fra
venner, hjernen min får ikke konsentrert seg om hva de sier. Emil begynner i ny barnehage, jeg hilser på nye voksne og barn, men dagen etter husker jeg hverken hva de heter eller om vi i det hele tatt har hilst på hverandre før. Jeg glemmer avtaler, er ustrukturert og overveldet av hvert minste gjøremål. Jeg går fra å jobbe i en halv stilling til 25%. Tiden går og jeg blir ikke bedre. Det gjør at jeg blir stadig mer fortvilet over alt jeg plutselig ikke mestrer. Ingen kan fortelle meg om jeg noen gang skal klare vanlige ting på jobb igjen, som å lese og forstå sammenhenger, holde presentasjoner, undervise, skrive og tenke sammenhengende og
kreftlegen om at jeg kan fortsette livet som vanlig, bare å ta det litt med ro i starten og ikke jobbe mer enn 50 % første halvåret. Så jeg forstår det slik at jeg kan bare fortsette der jeg slapp. Etter et helt år utenfor arbeidslivet, utenfor hverdagslivet, gleder jeg meg til å endelig få tak i min avhandling igjen, ta tilbake min hverdag og ikke være den kreftsyke pasienten. Jeg skal bli meg selv igjen, og
analytisk. Når skal jeg kunne stå opp med vekkeklokka, ha krefter til å dusje, lage matpakke, frokost, levere i barnehagen også i tillegg ha krefter igjen til en hel arbeidsdag? For ikke å snakke om å ha energi til å lage middag, trene eller møte venner. Når skal jeg klare å komme meg gjennom rekken
med dagligdagse ting som småbarnslivet består av? Jeg må hele tiden velge og vurdere hva jeg til enhver tid har krefter til. Dette er vanskelig fordi jeg ikke vet når kreftene tar slutt, og jeg blir helt utmattet, med verkende kropp og slitent hode. Jeg innser at jeg har kjørt meg fast; så jeg oppsøker hjelp - først hos en psykolog, så i mentorskapsprogrammet for tidligere sarkompasienter i regi av Lotta Våde og Sarkomer. Jeg innser at jeg har fatigue og begynner å trene regelmessig med Sjukt Sprek Oslo (et lokalt treningstilbud for unge kreftoverlevere). Jeg strever og sliter meg gjennom en lang rekke av små steg og tar gradvis opp tråden igjen med doktorgraden og andre oppgaver på jobb.
ser lyst på livet. En måned etter behandling kan jeg endelig gå oppover en liten bakke, jeg kan hente og levere i barnehagen. To måneder etter behandlingen er jeg tilbake på kontoret mitt igjen, klar for å ta opp tråden. Kollegaene sier at jeg ser frisk ut og kler så godt det korte håret som har begynt å vokse igjen, men jeg kjenner meg overhodet ikke frisk. Jeg snakker med kolleger, men neste dag kan jeg ikke huske hva vi har snakket om. Jeg er på kurs, men får ikke med meg innhold i foredragene. Jeg leser vitenskapelige artikler og studentens eksamensbesvarelser, jeg kjenner igjen ordene, men får ikke hentet ut mening fra teksten. Jeg skriver mail, men husker plutselig ikke hvordan enkle ord staves og må google de vanligste ord og utrykk. Jeg henger ikke med i samtalene med
Jeg ser at jeg takler stress dårlig og må alltid passe på å ha tid mellom slagene for å hente
27
Sarkomen #1-2020
Made with FlippingBook Publishing Software