Sarkomen 1/2020

meg inn igjen. Også bør det finnes ting jeg gjør kun for meg selv, uten krav, frister og mål blant alle oppgaver som må og skal gjøres. Når det plutselig er så mange vanlige ting jeg ikke mestrer, må det være rom for å bare gjøre noe uten krav om mening og verdi, som å se mine tomater spire og gro, være ute i dagslys og frisk luft, bruke kroppen, lære meg å sy. Bare å leve. Uten å streve med å komme meg til den jeg var før kreften. For jeg er ikke den samme som før. Jeg kommer meg ikke dit. Jeg kan bare bevege meg fremover fra der jeg er nå. Det er snart fire år siden jeg var ferdig med behandlingen. Jeg jobber fortsatt i redusert stilling og kreftene strekker fremdeles ikke alltid helt til. Men jeg vet hva jeg kan gjøre for ikke å kjøre meg selv fast. Jeg vet at jeg må passe på balansen i hverdagen: jeg er nødt til å lære meg selv å slappe av, koble ut. Til tross for rot, hybelkaniner og hauger med uvaskede klær som roper på meg. De går ingen steder. Jeg vet at jeg ikke takler netter med dårlig søvn - da blir energilageret redusert, humøret dårlig og hjernen tåkete. Derfor er jeg nødt til å passe på mine søvnrutiner og sørge for at jeg får nok søvn hver natt. Og jeg vet at jeg blir mindre nedstemt av å være ute i frisk luft regelmessig, være aktiv og få nok dagslys når det er vinter. Men det hender likevel at jeg kjenner på håpløsheten, på sorgen over alle de årene som ung mor og ivrig forskerspire som kreften har tatt fra meg, og istedenfor gitt meg utmattelse, depresjon og angst. Og hvis jeg husker, så kan jeg komme på at denne hverdagen jeg har nå, som består av en rekke små og til tider kjedelige gjøremål og rutiner, var totalt umulig for meg for 3 år siden. Jeg blir minnet på de dagene hvor jeg knapt hadde krefter til både handle i butikken og hente i barnehagen på en og samme dag. Og jeg ser at noe helt annet er mulig. Jeg kan lese ut en bok. Jeg kan følge med i presentasjonen til min kollega og komme på at dette har hun nevnt på

 Ikke den samme som før. Men fortsatt Svitlana.

seminar for ett år siden. Jeg kan stå opp, ta en dusj (uten å måtte sette meg ned underveis!), lage både frokost og matpakke, levere sønnen min i barnehagen og dra på jobb. Og jobbe - om ikke like kjapt og effektivt som for 5 år siden, men jeg kan i alle fall både produsere noe og se framgang i det jeg gjør. Jeg kan lage middag og følge hele oppskriften fra start til slutt uten å glemme noe, uten å bli fullstendig tom for krefter midt oppi denne matlagingen. Jeg kan se at jeg duger til noe. Og når sorgen over alt jeg ikke fikk gjort og opplevd kommer og tar meg igjen, så kan jeg komme på alt det jeg har gjort, på tross av dette. Og alt det jeg kan gjøre i framtiden. Fordi jeg lever.

28

Sarkomen #1-2020

Made with FlippingBook Publishing Software