te, har opplevd suksess, jeg er for- nøyd. Jeg lever et godt familieliv med kone, tre barn og fem barne- barn, og kanskje er den viktigste oppgaven i livet å føre neste ge- nerasjon videre. Det er hyggelig med barnebarn, men det kan bli slitsomt. En kollega av min datter som er prest, sa en gang til meg: ”Når barnebarna kommer, er det gledelig jul, og når de går, er det fred på jord” – det har jeg tenkt på flere ganger. Igjen kommer smilet. Planene fremover inneholder fle- re prosjekter både i Kina og andre steder, og han får stadig nye fore- spørsler om å bidra. Så vil han gjerne ha mer tid med familien, og ferieturer med sin kone, både syden- og skiturer. – Jeg fører en kontinuerlig dialog med sykdommen. Nå har jeg bedt ham roe seg litt, for jeg har enda mye ugjort, er avslutningsordene hans. Og det tror jeg ham på.
Heiberg tar hensyn til sin situa- sjon, og har laget seg gode rutiner for hverdagen; legger seg tidlig om kvelden, spiser fornuftig, er forsiktig med alkohol. Sover stort sett godt. Men han vil ikke gi opp et liv hvor han er interessert. Hva med ”chemobrain”, vanske- ligheter med konsentrasjon og hukommelse? – Alle har fortalt meg om det, så jeg tester meg selv. Jeg holder en del foredrag, uten manuskript, gjerne 30 – 45 minutter etterfulgt av en spørsmålsrunde.Det har gått greitt så langt, men jeg blir mye mer sliten enn tidligere, jeg faller litt sammen når det er over. Jeg kan glemme navn, men det som interesserer meg, sitter. Spørsmå- let kommer opp hver gang jeg er til kontroll på Radiumhospitalet. Når jeg sier at jeg er sliten og trøtt, minner legene meg på at jeg ikke må glemme min alder. Han smiler. – Døden har jeg forsonet meg med. Etter et hjerteinfarkt i 2011 gikk jeg gjennom livet mitt i tan- kene. Jeg har fått gjort det mes-
25
LYMFEKREFTBLADET 2 / 20 1 7
Made with FlippingBook - Online catalogs