Jeg står en stund og tar første dose av å finne meg i, foreskrevet av legen, bejaet av min pårørende mann. Det tar en stund å telle over nye rynker og legge til de gamle. Så går nå den tiden. Senere finner jeg meg i at det meste tar lengre tid enn før og at tallene på badevekten øker proposjonalt med alderen. Min alder. Jeg har Svart Belte i å finne meg i. Jeg fikk noe tull med øynene i vår, og havnet på legevakten. Det gikk med lynets hastighet, og jeg ble vel ivaretatt. Der var alle innstilt på å redde synet mitt med all mulig kompetanse og gjorde det. Det satte jeg pris på, for synet mitt bruker jeg hele tiden og vil gjerne fortsette med det. Til og med i speilet om morgenen. Gjennomsnittsalderen på helsepersonellet på legevakt og øyeavdeling var også ca 14-16, så jeg var vel forberedt når legen dro refrenget: "I din alder må du regne med..." "I din alder må
du finne deg i..."I din alder tar ting mye lenger tid..." (takk, det vet jeg). Og i mitt hode svarte jeg: "Lille venn, da jeg var din alder ble jeg konfirmert!" Jeg kalkulerte med at det var best for lege-pasientforholdet vårt at kommentaren forble i mitt hode. Så nå sitter jeg her og regner med, og finner meg i, så det riktig holder. Og gjentar ”plagsomt, ikke livstruende” som et mantra. Jeg øver på livet etter middagshøyden kan man si. Og det har da sine lyse sider: Livserfaring og muligheter til å si ”Hva var det jeg sa”. Eller til å la være å si det. Og barnebarn og egentid og mulighet til sove lenge om morgenen. Livet går an i min alder også. Visste dere forresten at det finns moter innenfor rullatorer? Mannen i mitt liv, den ferske pårørende, pleier å fortelle meg at til å være i min alder ser jeg fabelaktig ut. Det må han gjerne fortsette med. Etter 43 år vet jeg da når han ljuger!
4 4
LYMFEKREFTBLADET 2 / 20 1 7
Made with FlippingBook - Online catalogs