og trening. Det gikk sikkert 2-3 dager før jeg tok mot til meg å løfte på dynen og se på stomiposen. Den såg jo ikke noe pen ut! Stor spenning knyttet seg til den dagen da kateter ble frakoblet og vi skulle teste om urineringen fungerte som normalt. Dessverre gjorde den ikke det, men muskelen holdt heldigvis tett slik at jeg ikke hadde lekkasje. Jeg var heldig og slapp unna med kun kirurgi, ingen stråling eller cellegift. “De våpnene skal vi spare til en eventuell senere anledning”, sa Trovik. Et fantastisk personale på Radium’en bidro til at dagene der gikk fort. De forklarte, ga praktiske tips og forberedte meg på den kommende hverdagen. Og ikke minst noen utrolig flotte samtaler med nattevaktene! For noen folk! Det var nesten litt vemodig den morgenen jeg ble skrevet ut. Hjem til Vestlandet og jeg skulle ha to uker på rehabilitering. Katastrofe!!! Alle de andre beboerne der var enten med ny-innopererte pacemakere eller de var der på avlastning. Og ingen trening. Jeg skrev meg selv ut etter en uke og dro hjem. Det fungerte helt fint. Partneren min hjalp til med praktisk ting hvis det var nødvendig. Anne-Lise og Haukeland ordnet at jeg fikk henvisning til fysioterapi og trening. Dere vet, på denne tiden fantes ikke verken noe Vardesenter, Pusterom, likepersoner, LMS e.l. Vi ble overlatt til oss selv, vår egen fantasi, vilje og oppfinnsomhet. Jeg hadde en kjempegrei arbeidsplass og ikke minst sjef som sa at: kom innom på besøk når du orker det og så kan du begynne å jobbe litt etter litt alt hva du føler for. Det viste seg å være god medisin: komme seg ut av døren hjemme, se og prate med andre mennesker og få litt annet å tenke på. Så da begynte jeg å se fremover igjen. Nå har jeg hatt snart 20 smertefrie år, bare litt trøtt i ryggen av og til, og disse “skavankene” lever jeg veldig godt
Jeg hadde Chordom ja, og det måtte opereres bort. Men det å fjerne litt av bekkenbeinet var nok ikke så enkelt og ukomplisert som jeg var blitt forespeilet av Haukeland-legen. Her gikk det mye nervetråder som styrte vitale funksjoner i underlivet og som sto i fare for å bli skadet ble jeg nå fortalt. Jeg ble sendt hjem med utsikter om utlagt tarm, bruk av engangskateter resten av livet, og mulig sviktende ereksjon. På vei ut fra Radium’en og med dystre tanker og ditto fremtidsutsikter ringer sjefen min, veldig utålmodig etter å høre resultatet. - Men dette er jo strålende nyheter, Gunnstein! sier han. - Hørte du ikke hva jeg sa?? Pose på magen og kateter!! - Jammen, du skal jo ikke dø!! Du blir jo frisk! Han skal være glad for at han ikke var i nærheten for akkurat da hadde jeg slått. Men så gikk det sakte opp for meg. Det var jo sant!! Og jeg kjente jo folk med stomi som levde godt. Verre var tanken på å skulle sette kateter hver gang jeg skulle tisse. Follerås forespeilet 2-3 ukers ventetid før operasjon, og jeg forberedte meg mentalt for utålmodig venting og igjen med mange samtaler til alle som ville vite utviklingen. Men allerede dagen etter jeg kom hjem lå brevet med innkalling til operasjon på Radiumhospitalet kommende uke i postkassen. Det ble overhodet ikke noen tid til å tenke dumme, rare, idiotiske tanker. Og så alt det praktiske som skulle ordnes da! Totalt kaos før reise til Oslo igjen. Men kvelden før innleggelse husker jeg at jeg reflekterte, og sa også: Dette er siste kvelden i ett liv, i morgen begynner et nytt for meg. Jeg våkner opp etter operasjonen av (se for dere): Follerås, med masse hvitt hår og skjegg (?) inne i en snakkeboble ett sted oppe i luften som sier: “Operasjonen var vellykket og vi har fått skjært bort alt.” Akkurat da var jeg for omtåket til å kjenne glede. Så fulgte nesten 3 uker med oppfølging, læring
25
Sarkomen #2-2020
Made with FlippingBook - professional solution for displaying marketing and sales documents online