TRE FOREDRAG JODA! Jeg skulle ønske, av og til, at jeg var sånn som jeg var før hjerneslaget. Like rask, like motorisk og at jeg hadde like stor kapasitet.
TEKST OG ILLUSTRASJON: JANNICKE BOUG, www.slagkraftig.no | FOTO: IREN YU
å krysse veien mellom to biler. Bilene tutet ofte, men jeg bare smilte og vinket mens jeg kastet meg inn på 79-bussen på Hauketo stasjon. Inne på bussen var det ikke få som glodde på meg der jeg brukte ett busstopp bare på å få pulsen lav nok til å vise frem månedskortet.
Jeg var veldig rask, så rask at jeg rakk bussen selv om jeg løp hjemmefra ett minutt før bussen gikk. Hvis andre i huset skulle rekke bussen, og så på klokka at det var under ti minutter til den gikk, da begynte de å løpe. Jeg tok en snarvei gjennom skogen bak huset, ventet ikke på grønn mann når jeg skulle over veien, men kikket til venstre, krysset to filer, stoppet på dobbel sperrelinje, kikket til høyre og beregnet at jeg rakk akkurat
Nå tar jeg sjeldent buss eller tog, mitt frem komstmiddel er bil, jeg kjører fra dør til dør.
▶
21
www.slagrammede.org
Hjernecella nr. 1 • 2023
Made with FlippingBook Digital Publishing Software