Hjernecella 1/2023

Hjernecella Organisert slagkraft  Nr. 1 • 2023

Tidsskrift for Norsk Forening for Slagrammede

Oppbevaring eller verdig liv i institusjon Se side 7–9

UiO-forskere følger proteinspor Se side 12–14

NFS «SLAGTELEFON» 941 72 388 mandag–torsdag 10.00–17.00

«Eit åretak ...»

Du set stille i båten og tenkjer Trøyster og undrar deg på

Der sildrar blodet i frå hjarta Og hjartepumpa kviknar litt til Når sola leiar oss framover Kjenner du kor livet ditt vil I kvart eit åretak tek du Eit tak mot ditt eige mål Og om du møter på motstand Kan du slynge deg fram som ein ål Kanskje er du litt sleip å få fat i Kanskje rotar du deg bort i ei ur Plutseleg vil du nok oppdage det At faktisk så er du på tur

Eit lite smil kan løfta opp Eit motmæl lett kan stogga Ei spenning gjennom livet Erfaring heilt frå vogga Ei gjerning som er bra nok Ein tanke som er god Eit liv er verdt å leva Men i båten må du ro Blikkstille glir båten framover I det glitrande kalde og klåre Sola speglar seg i glansen Og varmar oss inni våre åre

Om alle i verda var like Kva skulle DU med dette

Hilde Fjellsende

Redaktøren har ordet

Hovedstyret Aud Løland. Leder Riskestien 18B, 4635 KRISTIANSAND S 957 31 976 audloe@icloud.com Marianne Helen Tangen. Nestleder Langmyrvegen 14, 6413 Molde 406 34 430 mhtangen72@gmail.com Thor Arne Samuelsen. Kasserer og fungerende sekretær Dyrløkkeveien 6A, L 406, 1448 DRØBAK 908 52 731 tasamu@online.no Jan Helge Tuv. Styremedlem Skadvinvegen 23, 3560 Hemsedal 411 61 795 janhtuv@gmail.com Anne-Karine Nilsen. Styremedlem Ringvegen 42, 2066 Jessheim 983 31 194 nilsenak@gmail.com Anne Grete Juliebø. Styremedlem Borgundfjordvn 97, 6017 Ålesund anne.grete.juliebo@gmail.com

Riktig godt nytt år!

Nytt år, nye muligheter! Hørt det før? Det er fordi det er sant! Det gjelder å se dem og gripe dem! Det har jeg gjort, nå gir jeg meg som redaktør, nå har jeg gjort mitt! Nye utfordringer venter! Anita Steinset tar over som redaktør og Inger R. Bloch forblir i redaksjonen. Jeg kommer til å bidra med artikler når jeg kommer over noe jeg tror er interessant for Hjernecellas lesere. Det har du også muligheten til eller du kan komme med ønsker til redaksjonen! I I denne utgaven kan du lese om hvordan det er å ha et familie­ medlem på sykehjem, og at det forskes på et spesielt protein for å løfte slagbehandlingen. Flekkefjord, Ålesund, og Nedre Romerike har også skrevet om ting de har holdt på med den siste tiden. Dette er bare noe av sakene du kan lese om i dette nummeret. Jeg skal holde flere foredrag, dersom du vil vite mer om mine foredrag kan du lese mer på www.slagkraftig.no, eller lese teksten: Tre foredrag , i denne utgaven av Hjernecella. Håper du koser deg med denne utgaven mens du venter på våren! Takk for meg!

Jannicke Boug. 1 Vara jannicke.boug@gmail.com Torfinn Hagen 2 Vara torf-h2@online.no

Redaksjon: Jannicke Boug Solbråtanveien 22, 1410 KOLBOTN 922 58 241 hjernecella.red@gmail.com Anita Solheim Steinset Hans Blomgate 33, 6905 Florø 913 80 748 anitasteinset@gmail.com Inger R. Bloch Meteorveien 12, 6419 MOLDE 482 20 981 inger.r.bloch@gmail.com Forside foto: Petter Gundhus Illustrasjon side 2: Hilde Fjellsende Kryssordbilde: Iren Yu ISSN 1892-3577

Mvh Jannicke Boug

Deadline for nr. 2/2023 – 1. mai 2023

NFS «SLAGTELEFON» 941 72 388 mandag–torsdag 10.00–14.00

3

www.slagrammede.org

Hjernecella nr. 1 • 2023

Kjære medlem i foreningen! Husk å melde flytting Vi får mange medlemsblader i retur, der adressen er ukjent for oss. Ettersending av blader er kostbart og arbeidskrevende. Har vi riktige opplysninger om deg? Ikke glem å melde fra til oss om du endrer adresse.

ting du bør vite om HJERNESLAG

10

1. Hvert 40. minutt rammes en person av hjerneslag i Norge. 2. Hjerneslag oppstår ved blodpropp eller blødning i hjernen som stopper blod- tilførselen og hjerneceller dør.

3. TEGN PÅ HJERNESLAG ER:

g

• Lammelse i ansikt, arm eller ben på den ene siden av kroppen • Problemer med å snakke eller forstå enkle setninger • Bortfall av synet på ett øye

MELD FLYTTING TIL: NFS Medlemsservice c/o StyreWeb Regnskap AS Vestre Rosten 69 7072 Heimdal

RETUR

4. Dersom det er tegn på hjerneslag, ring 113 straks. 5. Hjerneslag er nr. 3 som årsak til død, og nr. 1 som årsak til uførhet. 6. Hver tredje nordmann vil få hjerneslag i løpet av livet. 7. Flere kvinner dør av hjerneslag enn av brystkreft. 8. Mer enn 50 % av slagpasientene får synsforstyrrelser.

Telefon 22 12 07 20 E-mail: nfs@styrewebregnskap.no

eller til: post@slagrammede.org

Medl. nr.:

Navn:

Ny adresse:

9. FOREBYGG HJERNESLAG: • Slutt å røyke

• Kontroller blodtrykket • Kontroller kolesterolet • Kontroller blodsukkeret • Spis sunn mat • Mosjoner ½ time hver dag

10. Norsk forening for slagrammede ønsker å hjelpe dem som har fått hjerneslag og deres familier.

www.slagrammede.org

4

Hjernecella nr. 1 • 2023

www.slagrammede.org

«Livskvalitet handler ikke bare om hvordan man har det, men også om hvordan man tar det.»

Godt Nytt år kjære leser!

Det å leve med funksjonstap, og sorgen det fører med seg, er noe jeg har tenkt på lenge.

Når vi ikke aksepterer de begrensninger vi faktisk har, men fantaserer om hvordan livet burde ha vært uten dem, da stanger vi ofte hodet mot veggen og opplever nederlag etter nederlag. Livskvalitet handler ikke bare om hvordan man har det, men også om hvordan man tar det som møter oss. Det gjelder å sette søkelys på det vi kan gjøre noe med. Alt annet må vi prøve å la ligge. Når sykdom og ulykker rammer oss, bør vi skru ned forventningene til livet. Ta hver dag som den kommer, og glede seg over nuet. Et kinesisk ordtak lyder sånn:

Det vi har sett på som en selvfølge, kan ha gått tapt når vi blir rammet av et hjerneslag eller en akutt sykdom man må leve med, resten av livet. Vanlige reaksjoner i den første tiden kan være fortvilelse, tristhet, trøtthet og sinne. Ja kanskje føler vi på livets urettferdighet og frykt for fremtiden. Behovet for informasjon, men også redsel for informasjon er vanlig. Hvorfor rammet dette meg og mine. Når livet plutselig endrer seg, er det viktig å ha realistiske mål for fremtiden. Det fører til mest­ ringsopplevelse, som igjen gjør at vi føler bedre livskvalitet. Å sette seg mål som er urealistiske, skaper dårlig mestringsfølelse og livskvaliteten blir dårligere fordi vi ikke klarer å gjøre det vi setter oss som mål.

«Kunsten å være lykkelig, består i at man gjør sine gleder enkle».

Med disse ord, ønsker jeg alle en så god vår som mulig.

H ilsen Aud

Først når vi begynner å akseptere begrensnin­ gene vi har fått, kan vi begynne å leve med dem.

PLEIERENS HÅNDBOK Et nyttig hjelpemiddel for dem som skal pleie gamle og syke. Boken er skannet og ligger på www.slagrammede.org i lesbar form.

5

www.slagrammede.org

Hjernecella nr. 1 • 2023

Likeperson, noe for deg?

Likepersonsutvalget sentralt kan kontaktes på e-post eller telefon, enten via vår felles e-postadresse likemann@slagrammede.org eller via kontakt med oss personlig:

Hva er likepersonsarbeid? Likepersonsarbeid er en organisert samhandling mellom personer som opplever å ha felles erfaringer eller å være i noenlunde samme livssituasjon. Målet med samhandlingen er å kunne være til hjelp og støtte for hverandre. En kunnskaps- og erfaringsbasert dialog der partene kan gi og få veiledning. For at en aktivitet kan kalles likepersonsarbeid må den foregå i regi av organisasjonen og ledes av en eller flere likepersoner som har gjennomgått en opplæring. Fakta om likepersonsarbeidet Likepersonsarbeidet har i løpet av de siste ti årene blitt ster­ kere innen frivilligheten i Norge, men etterspørselen etter likeperson har dessverre ikke økt i samme fart. I Norge var det først på 90 tallet at det formelt ble gitt statelig bidrag til frivillige organisasjoner til et formalisert likepersonsarbeid (St. meld. nr.27). I den første handlingsplanen for funksjons­ hemmede (1990-1993) kom det formelt midler inn i stats­ budsjettet som var øremerket likepersonsarbeid. Vi kan sammenligne oss med andre land som har «peer support» (en form for likepersonsarbeid) og fort se at vi er ganske særnorske på dette feltet med en velferdsstat som bidrar til den frivillige sosiale støtten. Det er viktig at en organisasjon bygger opp denne tjenesten og at medlemmene blir kjent med tjenesten og med likeper­ sonene. Vi i Norsk forening for slagrammede er ganske unike med tanke på bredden av den erfaringsbaserte kompetansen vi har, og dette må vi jobbe med å synliggjøre. Vi har dyktige likepersoner som har vært aktive i mange år, og nye som har kommet til i senere tid. Vi har allikevel behov og rom for flere. Er du interessert i å vite mer om likepersonsarbeidet? Kunne du tenke deg å delta på et kurs? Da kan du ta kontakt med ditt lokallag og forhøre deg om å få delta. Eller du kan ta kontakt med Norsk forening for slagrammede. Du finner informasjon på hjemmesiden vår. Trenger du noen å prate med etter et hjerneslag eller er du pårørende som trenger noen å snakke med? Sjekk om ditt lokallag har likepersoner som du kan møte eller prate med. Det er mange fellesopplevelser, og mange spørsmål som kan besvares av en likeperson. En likeperson kan også gi informa­ sjon av praktisk karakter, som f.eks tema knyttet til muligheter og rettigheter hos NAV eller hva kommunene har ansvar for. Eller hvordan og hvor du kan søke hjelp eller finne aktiviteter for å gi en mer meningsfull og aktiv hverdag.

Likepersonsutvalget 2021 består av:

Elisabeth Stenberg Fjellroveien 26, 4628 KRISTIANSAND S 470 50 738 Elixa22@hotmail.com

Anne Grete Juliebø Borgundfjordvn 97, 6017 Ålesund Anne.grete.juliebo@ gmail.com

Anne-Karine Nilsen Ringvegen 42, 2066 JESSHEIM 98331194

nilsenak@gmail.com

NFS «SLAGTELEFON» 941 72 388 mandag–torsdag 10.00–14.00

Ikke nøl med å ta kontakt, vi er der for deg når du trenger det.

6

Hjernecella nr. 4 • 2021

www.slagrammede.org

Inger R Bloch i samarbeid med pårørende ved sykehjem

OPPBEVARING eller VERDIG LIV i institusjon? (Erfaringer fra pårørende til beboere i sykehjem)

5. januar 2023 møter jeg pårørende til fire slagrammede og tre andre diagnosegrupper ved et omsorgssenter, Molde. Dette møtet kom som en oppfølging av artikkelen i Hjernecella nr 4. 2022 «Erfaringer som beboer i 8 år på et sykehjem» ved Arild Hervik. Alle pårørende jeg møter gir klart uttrykk for at de opplever at sykehjemmet i hovedsak er oppbevaring og at mulighetene for rehabilite­ ring har stoppet opp. Ett av de største proble­ mene for beboerne er å få tilstrekkelig hjelp slik at de kan opprettholde det potensialet den enkelte har til å kunne leve et verdig liv. Mange pårørende har opplevd at det har vært uhyre krevende å ha sine nærmeste på syke­ hjem. De etterlyser struktur, rutiner og prose­ dyrer. Spesielt knyttet til det å få opplysninger om hva som skjer med den enkelte beboer. To fra pårørendegruppen, har etter selv å ha tatt initiativet, fått i stand pårørendemøte for sine brukere ca hver 6. uke. Det var enighet om at en slik ordning burde gjelde alle. Den burde også komme i stand på institusjonens initiativ, og ikke være avhengig av den enkelte pårørendes eget initiativ. Denne typen møter bør involvere lege, syke­ pleier og ansvarlige ved avdelingen. Slik situasjonen nå er, sier pårørende at de ikke aner noe om hva som skjer, og at de opplever usikkerhet og uro. Ikke minst i det siste, hvor det er kommet til overflaten omfattende kuttforslag uten at pårørende er informert eller involvert, slik de har rett til (jf. Forskrift om sykehjem).

Alle beboere skal ha en primærkontakt. Noen pårørende vet ikke hvem dette er, og i mange tilfeller har det tatt lang tid å få greie på det. Det henger oppslag på rommene om dette, men disse er ikke alltid oppdaterte eller gyldige. Når noen får en alvorlig sykdom blir det alltid vektlagt at pårørende er en viktig ressurs. Men flere av de jeg møter opplevde at de må være forsiktige med å stille spørsmål eller stille krav.

7

www.slagrammede.org

Hjernecella nr. 1 • 2023

Erfaringer fra pårørende forts.

Ansatte har ofte ikke tid til å ta med beboerne ned til Sportspuben eller Bydelskafeen. Siden mange pårørende ikke har mulighet til å stille så mye opp for sine nærmeste, gjør dette at mange ikke får deltatt selv om de gjerne ville. Pårørende opplever at ansatte ikke er kreative nok når det gjelder å gi tilbud til beboerne, Det skal ikke så mye til for å få til felles-­ samlinger hvor man gjør ting sammen. Eksempelvis se nyheter eller TV sammen, samles om sang, musikk eller annet. Hovedpoenget er kanskje å få beboerne ut fra rommet de tilbringer det meste av døgnet på. Mange av de pårørende savner også at deres behov blir sett. Det er ikke alltid lett å være i den rollen. Dette kunne gjerne være tema i faste møter med de som er ansvarlige for beboerne. Mange etterlyser også aktiv infor­ masjon fra institusjonen om rettigheter og tilbud som finnes. Tilbudet skal ta utgangs­ punkt i den enkeltes behov, hvilket det ofte skorter mye på.

De føler at de er i en svært sårbar situasjon og lurer på hvilke rettigheter de egentlig har. Pårørende opplever at de har et stort ansvar i forhold til å ivareta sine nærmestes ve og vel. De ansatte har svært sjelden anledning til for eksempel å ta med beboerne ut på tur i nærområdet. Noen pårørende har mulighet til å ta sine nærmeste med på tur eller hjem for eksempel til jul, påske eller ferier. Men dette er ikke aktuelt for alle, siden hjemmet kanskje ikke er tilpasset de med store funksjons­ nedsettelser, eller at de bor langt unna. Pårørende, som besøker sine nærmeste juleaften, opplever at flere beboere må opp­ holde seg på rommene sine, Det ble siste sommer på initiativ fra pårørende startet «Sportspub» i Bydelskafeen på syke­ hjemmet. Dette er et tilbud der beboerne kan samles for å se fotball eller andre sports­ sendinger sammen. Men for at beboerne skal kunne benytte seg av tilbudet er de avhengige av at pårørende henter dem.

8

Hjernecella nr. 1 • 2023

www.slagrammede.org

Våre sykehjemsbeboere må få et verdig tilbud når de må bo på sykehjem. Ikke bare tilbys oppbevaring, og oppfyllelse av de primære pleiebehov. Mange bor i flere år på omsorg­ sinstitusjon og sykehjem. Det er tydelig ressursmangel de fleste steder. Men det burde gå an, selv med lite ressurser, å tilrettelegge litt bedre for sosiale opplevelser. Tilbudet om aktivitet burde ikke reduseres ved fast plass, og pårørende bør både høres og inkluderes. Det er en lang vei til optimale tilstander og levekår for personer i omsorgsinstitusjoner, og sykehjem. Men alle, både ansatte og pårørende bør jobbe sammen om gode levekår for beboere og pasienter. Det burde ikke være motsetninger. Vi kan bare håpe at det blir opprettet pårørende grupper som kan være bidrags­ ytere til endrede rutiner. Og at vi får mer aktive tilnærminger sammen med kommunal ledelse, ansatte, beboere og pårørende. Det viktigste er ikke å rette pekefinger, men å sette søkelyset på utfordringene og problemene som fins i dag. Alle har rett til et aktivt, sosialt og verdig liv. Men det må være en felles målrettet innsats for å få det til.

HJERNESLAG – en orientering til slagrammede og pårørende

Et nyttig hjelpemiddel for dem som er rammet av hjerneslag, pårørende og andre interesserte. Distribueres gratis av NFS til oppgitt adresse. Henvendelse Thor Arne Samuelsen Mobil: 908 52 731 eller e-post: tasamu@online.no

9

www.slagrammede.org

Hjernecella nr. 1 • 2023

Refleksjoner rundt det å ha familie på sykehjem

Torunn er gift med Gunnar som i år blir 71 år gammel. I 2017 ble Gunnar, i en alder av 65 år, hardt rammet av hjerneslag. Torunn og Therese (parets datter) har opplevd at det ikke har vært enkelt å være pårørende for et kjært familiemedlem som har hatt behov for sykehjemsplass.

Tid/sted og forståelsen av eget sykdomsbilde forsvant. Han kan snakke litt, men kan også sitte helt tom og fjern i blikket. Da han fikk fast plass på sykehjemmet mistet han samtidig retten til både fysioterapeut og ergoterapeut. De mente det var nok at pleierne bøyde og tøyde den lamme armen en gang pr. dag. Selv følte vi at han ble stuet vekk og mistet hjelp som riktig og viktig stimuli: • Mistet muligheten til å komme opp i ståstol. • Mistet retten til å bruke elektrisk trimsykkel. • Mistet alt av trening for å opprettholde

Selv om det er mye flinke folk på sykehjem­ met, så opplever de at det er mange utford­ ringer og stort potensiale for forbedringer i pleien og omsorgen for Gunnar. Det kan være både utmattende og vondt å oppleve at det ikke blir gjort mer for et kjært familiemedlem som ikke selv kan si fra om sin situasjon. Familie og pårørende utgjør en viktig rolle i forhold til omsorgsinstitusjoner, som kan oppleves for lite aktive, ha for lav bemanning og må gjøre prioriteringer som ikke alltid kan sees som det beste for pasienten. Her deler Torunn og Therese noen av sine tanker, opplevelser og følelser rundt det å ha sin mann og far på sykehjem. Det har vært en tøff tid med lange sykehus­ opphold og rehabilitering. Gunnar trengte mye opptrening og behandling av både fysioterapeut og ergoterapeut. Gunnar var såpass hardt rammet at han aldri ble den samme igjen. Han ble lam på hele høyre side.

funksjonene på den friske siden. • Han sitter ofte helt alene på stua.

Det gjør vondt å komme til sykehjemmet og se ham slik.

Vi kan komme og den lamme hånda er helt blå/lilla, siden den ikke blir hengt opp skikke­ lig. Vi har selv måtte finne noe som fungerer for å få armen plassert riktig. Et armoppheng der armen blir godt plassert og hånda

10

Hjernecella nr. 1 • 2023

www.slagrammede.org

en oppbevaring. Vi opplever at det er avvik som bør gjøres kjent.

kommer opp. Vi ser at det hjelper veldig. Et annet problem er at ikke alle plasserer armen skikkelig i armopphenget. Mange ganger når vi kommer og han sitter i rullestolen er foten blå-lilla. Det betyr at foten ikke er blitt hevet. Det er heller ikke uvanlig at hodet henger helt på skeive 20 cm fra nakke­ støtta når vi kommer. Gunnar blir satt i rulle­ stolen om morgenen, og sitter der til han blir lagt på kvelden. Han blir ikke lagt over i senga i løpet av dagen.

Vi har begynt å dokumentere med bilder det vi opplever som avvik. Dette skal vi gå videre med. Som pårørende må vi ivareta våre kjære, og vi vil derfor stå på fremover for å skape positive endringer. Endringer som også kan komme andre til gode. Sykehjemmet har ansatte som også viser glede når vi kommer, og som vi opplever som flinke og positive i jobben sin. Det er noe vi ønsker mer av. Det er lett å kjenne seg trygg på Gunnar sine vegne når vi møter disse flinke ansatte som vi vet bryr seg litt ekstra. Da vet vi at Gunnar blir godt ivaretatt.

Gunnar kommer seg sjelden ut av avdelingen på tur. Dagene blir like og uten innhold.

Sykehjemmet er et livsgledesykehjem men vi føler at de som ikke kan være med på aktivite­ tene ofte blir glemt. Vi mener at alle bør oppleve livsglede uansett helsetilstand. Livsglede er så mangt, og vi har jobbet mye for at Gunnar skal ha det best mulig. Et verdig og meningsfullt liv. Vi er nå i en fase der vi har vært på utallige møter, men opplever at vi ikke når frem. Det er kjempevondt og utmattende for oss pårørende.

Mvh Torunn og Therese

Vi føler at det er: • for lite personale

• dårlig kommunikasjon blant ansatte • dårlig språk blant mange ansatte • d et blir gjort for lite for å skape et godt miljø for pasientene • d et er mange flinke ansatte, men også noen som kanskje ikke burde jobbet på sykehjem. Vi krever ikke mye, men vi ønsker at Gunnar skal kunne leve et godt og verdig liv ut fra hans livssituasjon. Vi tenker at det er viktig å sette søkelyset på hvordan disse pasientene har det. At det er livskvalitet i det å bo på sykehjem. Ikke bare

11

www.slagrammede.org

Hjernecella nr. 1 • 2023

SLAGBEHANDLING: – Vårt spor tar sikte på å utvikle ny slagbehandling eller behandling som kan gis sammen med eksisterende behandling, for å gjøre den mer effektiv, sier UiO-professor Sandip Kanse. Foto: Cecilie Bakken Høstmark

UiO-forskere følger proteinspor for å utvikle mer effektiv slagbehandling Ved Universitetet i Oslo forskes det på proteinet FSAP som vi alle har i kroppen, og som ser ut til å være viktig ved hjerneslag. Nå er to nye studier publisert. – Forskning som kan løfte slagbehandlin- gen fremover, mener OUS-overlege Anne Hege Aamodt.

TEKST: LENI AURORA BRÆKHUS

Kanse og kollegene på avdeling for moleky­ lærmedisin ved UiOs Institutt for medisinske basalfag forsker på proteinet FSAP. – Alle mennesker har FSAP i blodet og det ligner mye på et protein som er viktig i koagu­ leringsprosessen, sier han.

– En av fire voksne mennesker får hjerneslag i løpet av livet, og behandlingen vi har i dag har sine begrensninger. Den er ikke effektiv hos alle og har noen farlige bivirkninger. Derfor er det behov for å utvikle ny behandling, sier forsker Sandip Kanse ved Universitetet i Oslo (UiO) til Dagens Medisin.

12

Hjernecella nr. 1 • 2023

www.slagrammede.org

det blodpropp-oppløsende legemiddelet TPA. Målet var å se om tilskudd av FSAP kunne forsterke virkningen av TPA-behandlingen. Funnene som viser at kombinasjonsbehand­ lingen med TPA og FSAP er fordelaktig for mus som får slag, ble nylig publisert i FASEB Journal. Har utviklet virkestoff Forskerne på UiO har utviklet et virkestoff som påvirker kroppen til å aktivere FSAP. Studien på dette ble nylig publisert i tids­ skriftet ACS Chemical Biology. – Siden vi alle sammen har dette proteinet i oss, tenkte vi at den beste veien videre er å finne noe som kan aktivere det i kroppen. Og det er det vi har utviklet nå, sier professor Kanse.

Kanse og kollegene begynte å følge dette sporet for mer enn ti år siden. I 2011 fant de ut at mennesker som har en genmutasjon som gjør at dette proteinet ikke er aktivt, både er mer utsatt for å få hjerneslag og har høyere slagdødelighet. – Mutasjonen gjorde at de hadde økt hjerne­ slagrisiko og -dødelighet. Det var da vi begynte å tenke at dette proteinet kunne være viktig med tanke på fremtidig slagbehandling. – Vi undersøkte og fant ut at den muterte, ikke-aktive varianten var vanligere hos slagpasienter. Beskyttende effekt hos mus Etter det gjorde forskerne et eksperiment der de hos noen mus skrudde av genet som produserte FSAP. De sammenlignet dem så med en gruppe mus som produserte proteinet. Alle musene fikk kunstig utløst slag og det viste seg at det gikk dårligere med gruppen som ikke hadde FSAP i kroppen.

– Det neste steget er å teste dette virkestoffet på mus, legger han til.

– Minst ti år med videre forskning Forskeren viser til at hjerneslag er et omfat­ tende problem som innebærer mye lidelse for dem som rammes, og samtidig er svært kostbart for samfunnet. – Vårt spor tar sikte på å utvikle ny slag­ behandling eller behandling som kan gis sammen med eksisterende behandling, for å gjøre den mer effektiv. – Det endelige målet med forskningen er å utvikle behandling som kan brukes av mennesker, men det vil ta minst ti år til med videre forskning. Hvor lang tid det tar avhen­ ger av mange faktorer, forklarer han. – Jo nærmere målet man kommer, dess vanskeligere blir det. Det er forklaringen på at det per i dag bare er ett godkjent hjerneslag-­ legemiddel. Det skyldes ikke at forskere ikke ▶

– Dette viste oss at det er viktig å ha proteinet FSAP i kroppen, sier Kanse.

Forskerne produserte så både det aktive FSAP-proteinet og den muterte, ikke-aktive varianten, og undersøkte hva som skjedde dersom de tilførte dette til musene etter slaget. – Vi testet og så at FSAP begrenser skaden av slaget, mens proteinet med mutasjonen – den inaktive varianten – ikke hadde samme effekt; det gjorde ingen ting. Kombinert med dagens slagbehandling Det neste steget var å gi musene en kombina­ sjon av FSAP og dagens slagbehandling, med

13

www.slagrammede.org

Hjernecella nr. 1 • 2023

UiO-forskere følger proteinspor forts.

har forsøkt. Det er viktig at vi fortsetter å prøve, for hjerneslag er et omfattende problem, men da er vi også helt avhengig av forskningsmidler. Professoren tror deres tilnærming har en fordel fordi behandlingen vil være knyttet til et protein vi har i kroppen. – Vi jobber med et humant protein, og jeg tror det vil være lettere å lage et legemiddel når det er utgangspunktet enn om man skulle introdusere noe helt nytt. Det er allerede i kroppen vår, og derfor blir det potensielt lettere for kroppen å håndtere slik behandling, sier Kanse. – Vil kunne bety mye Nevrolog og overlege Anne Hege Aamodt ved Oslo universitetssykehus (OUS) Rikshospitalet håper forskningen kan få betydning for frem­ tidens slagbehandling.

– Dette er forskning som kan løfte slag­ behandlingen fremover, sier Aamodt, som har lest studiene fra forskerne ved UiO. Hun viser, som professor Kanse, til at det per i wdag er betydelige utfordringer med trom­ bolytisk behandling med begrenset effekt på reperfusjon og ikke minst bivirkninger med blødninger. – Om farmakologiske justeringer kan gjøres slik at trombolyse blir mer effektivt og med færre bivirkninger, vil det kunne bety mye for slagbehandlingen i fremtiden. Men dette er dyrestudier, så det gjenstår en rekke utprøv­ ninger gjennom en del år før det eventuelt kan være tilgjengelig til pasienter.

Denne artikkelen først publisert i Dagens Medisin og trykkes i Hjernecella med tillatelse fra forfatteren og redaksjonen.

Jannickes skråblikk…

14

Hjernecella nr. 1 • 2023

www.slagrammede.org

Underlegent OVERLEGEN

TEKST OG ILLUSTRASJON: JANNICKE BOUG, www.slagkraftig.no

Men det er ikke ditt blikk som er det verste, det er meg sjæl. Når jeg for eksempel står, engstelig for å miste balansen i en rulletrapp, og klamrer meg til feil side, den venstre! Med høye skuldre og hodet senket står jeg livredd for at en som meg, før 2013, skal komme løpende bak meg å rope: «VI STÅR VEL TIL HØYRE OG GÅR TIL VENSTRE, GJØR VI IKKE?» Da hadde jeg dødd. Nå er sannsynlig­ heten for å møte en tidligere versjon av meg selv i rulletrappa, svært liten. Problemet er bare det at jeg møter meg selv i døra oftere enn du aner. For jeg er meg selv underlegen. Det gjør at jeg, hver dag, står og går på for å vise deg, men mest meg selv, at jeg duger! Slik at jeg kan møte en tidlig versjon av meg selv i døra med hevet hodet. Hver dag sovner jeg nesten før hodet treffer hodeputa, for jeg sliter meg ut hver dag. Jeg er så glad for at jeg ikke tror på et liv etter døden. Misforstå meg rett, jeg ønsker ikke å dø, for jeg er veldig glad i livet, MEN når jeg dør en gang, da skal det stå på min gravstein: Please do not desturb! Nå har jeg gjort mitt! Her hviler en underlegent overlegen!

Da jeg var liten fikk jeg høre: «Rett deg opp, Jannicke, du ser ut som en S!» Enda jeg danset flere ganger i uken, så jeg ut som en S. Det var først da jeg begynte å jobbe som instruktør på SATS i 1998 at jeg ble bevisst at det å rette meg opp gjorde at jeg så både stolt og sterk ut, og det var jeg jo også, både stolt og sterk. Fra 1998 til 2013 så var jeg både stolt og sterk, så stolt og sterk at jeg kunne fremstå som overlegen. I april 2013 fikk jeg hjerneslag, lå i koma, var på sykehus og institusjoner, satt i rullestol og trente meg opp igjen og i dag så fremstår jeg sikkert som stolt og sterk. Det som ikke dreper deg gjør deg sterkere, heter det, men ikke nødvendigvis stoltere må jeg legge til. Jo, jeg er stolt av alt jeg får til, jeg ramser opp og skryter gjerne; Ungdomskolelærer i naturfag og kroppsøving, instruktør på SATS Cycling og Senior, foredragsholder, likeperson og tre­ ningsinstruktør for slagrammede, redaktør for «Hjernecella» og ikke minst, på vinteren står jeg på snowboard og ski. Alt på tross av min høyre­ sidig lammelse. Jeg fremstår som overlegen. Allikevel, dersom du ser meg parkere bilen min på en parkeringsplass for forflytnings­ hemmede, er jeg ikke veldig stolt når jeg kommer ut. Jeg møter sjeldent blikket ditt, der du står for å kontrollere at jeg fortjener parkeringsbevis for forflytningshemmede. Jeg lurer på hva du hadde gjort hvis jeg hadde gått normalt. Vet du hva? Jeg tror ikke du hadde foretatt deg noen ting. Ingenting annet enn å riste på hodet, også hadde du fått bekreftelse på dine antagelser. Når du nå ser at jeg sliter med et handikap, setter du hodet ditt ørlite grann på skrå og tenker: STAKKARS! For med blikket senket og ryggen krum, føler jeg meg underlegen.

15

www.slagrammede.org

Hjernecella nr. 1 • 2023

O JUL MED DIN GLEDE

TEKST: ANITA STEINSET

JUL JEndelig jul, tenkte jeg. De siste ukene kunne jeg kjenne på stresset, og bankkontoen så helt tydelig ut til å kjenne på det også. Men ingen­ ting stopper oss når det er jul. Kjøleskapet og frysen er fulle av det beste vi vet. Boden er proppet med brus, sjokolade og andre søt­ saker. På bordet er det skåler med mandariner og nøtter. Det lukter bakst i hele huset, for det blir ikke julefrokost uten hjemmebakte brød og boller i mitt hus. På gjesterommet blir haugen av pakker større. Jeg trenger ikke åpne døren for å sjekke, saldoen som dukker opp på mobilen forteller meg at jeg snart må være i mål. Alle må selvsagt få det de ønsker seg, og det kan svi til og med i januar. I julen samler vi våre nærmeste. Vi klemmer og klumper oss sammen rundt bordet til gode samtaler, spill og mat. Desember er den måneden vi komprimerer mest kos. Med levende lys, pyntet juletre og full fyr i peisen. Og når julefreden senker seg, så kjenner jeg på både gleden og takknemligheten over å ha alle mine trygt hjemme. Og som alltid er juledagene herlig late. Vi gjør så lite som mulig. Vi bare er, og vi er det sammen. Barnelatter, julesanger og snø som daler ned i skjul. Barnebarna harker og snørrer, men det gjør de jo stadig i barnehagealder. Alt er som det skal være. Nyttårsaften våkner jeg til lukten av frokost. Egg og bacon. Juleskinke og rundstykker. Men jeg kjenner at kroppen er støl. Nyttårsfeiringen er hos oss i år. Huset er fylt med familie og venner. Selv er jeg tung i hodet. Men når jeg legger meg kjenner jeg at det har vært en fin jul.

INFLUENSA Første nyttårsdag er det ingen tvil. Kroppen verker, snørret renner og feberen øker. De neste 2 ukene herjer influensaen med meg uten stopp. Jeg knasker febernedsettende og smertestillende. Men aldri har jeg vært så dårlig av influensaen. Jeg klarer ingenting og har vondt overalt. Jeg er blek, og selv håret mitt ser ut til å lide under influensaen. Liggesveisen er helt vanvittig. Jeg svetter og fryser. Kroppen klarer ikke å regulere seg. Men jeg er i godt selskap. Mannen min ligger også nede for telling. Vi innfører besøksfor­ bud. Dette unner vi ingen. Men vi skjønner at nesten alle vi kjenner også er smittet. Jeg kjenner jeg er irritert. Jeg er jo vaksinert for absolutt alt. Men kroppen min ser ikke ut til å ha skjønt det.

16

Hjernecella nr. 1 • 2023

www.slagrammede.org

Det surkler sånn i brystet at jeg ikke får sove. Jeg skjønner at jeg har fått lungebetennelse. Og så starter hosten. Døgnet rundt er det denne utmattende hosten. Jeg klarer ikke å få i meg noe særlig mat. Ikke orker jeg å lage noe og ikke er det noe som frister. Jeg er som så mange andre som har hatt hjerne­ slag i risikogruppen. Og jo eldre vi blir, jo hardere kjennes det.

Men det er ikke bare influensaen som herjer. Det er ny økning av Covid.

PANDEMI OG EPIDEMI Pandemi rammer mennesker over et omfat­ tende geografisk område. Vi har hatt 3 store pandemier, Spanskesyken, svineinfluensaen og koronaviruset. Epidemi er et utbrudd av en sykdom som sprer seg raskt mellom mennesker i mindre områder, som for eksempel årets influensa. Jeg lurer på om jeg har fått begge. Men tenker at det ikke spiller noen rolle. Det er bare å vente til det går over. Jeg orker ikke engang ringe legen. Jeg vet at jeg ikke har krefter igjen til å gå dit. Jeg savner leger som gjør hjemmebesøk. 12 januar blir et vende­ punkt. Feberen er vekk, og kroppen kjennes bedre. Selv om energien ikke er på topp kjenner jeg at det går mot bedre tider. Papirtørklær blir ryddet bort, badekaret fylt og hostesaften byttet ut med en kopp te. Pysjamasbuksen blir erstattet av en myk god joggebukse. Jeg er blitt merkbart tynnere. Julefettet forsvant med influensaen. Men øreverken må jeg nok gå til legen med. Jeg kjenner jeg gleder meg til lysere tider. Mer utetid. Lengre dager med sollys. Snart er våren her. Til alle dere som har influensa eller Covid – «GOD BEDRING». Og husk at etter mørke kommer lys.

17

www.slagrammede.org

Hjernecella nr. 1 • 2023

Del 2 Hjerneslagfortelling

TEKST: ROBERT DAHLE

Førerkort Hele mitt yrkesliv har jeg kjørt bil, og det er viktig for meg å kunne kjøre. Etter at jeg ble syk fikk jeg sperrefrist på sertifikat ett år. For meg har det vært et stort mål å få sertifikatet tilbake. I oktober 2021 skulle Sunnaas vurdere om jeg kunne få kjøre bil. For å bli vurdert for bilkjøring måtte jeg gå gjennom noen tester sammen med psykologen. Jeg hadde fått en attest fra øyeavdelingen i Molde der både øynene og en konsentrasjonstest var god­ kjent. På Sunnaas tok jeg noen tester som psykologen ikke var helt fornøyd med og konklusjonen var at jeg ikke kunne få sertifika­ tet tilbake foreløpig. For meg var dette veldig hardt slag i ansiktet. Tilbake i Molde fikk jeg besøk av ergo­ terapeuten min. Vi ble enige om at jeg skulle ta kontakt med min fastlege og få en vurde­ ring fra en kjøreskole om jeg var skikket til å kjøre bil. Jeg hadde kjøretest 21. desember Jeg valgte den datoen på grunn av at jeg visste at det var mye trafikk. Kjørelæreren godkjente kjøringen min og sa at det var ingen ting i veien for at jeg kunne kjøre. Neste hinder var ny teorieksamen på Biltilsynet. Jeg jobbet med teori hele januar måned med veldig god hjelp av voksenopplæringen. 31. januar tok jeg teorien på biltilsynet og fikk godkjent. Det er ikke verst av en 60 år gammel mann som har hatt hjerneslag!

at hvis noen avbestilte sto jeg klar. 15. juni ble jeg oppringt fra Sunnaas sykehus og to dager etterpå tok jeg ny test hos psykolog. Psykologen godkjente testen og fredag klokken 8:30 skulle jeg ha kjøretest. Jeg kjørte en Ford Mustang elbil, en herlig bil. Kjøringen varte 1 time sammen med kjørelærer og ergoterapeut. Etter at jeg var ferdig skulle lege, psykolog, kjøre lærer og ergoterapeut ha en oppsummering. Alle var enige om at jeg hadde bestått prøven! Jeg ble veldig glad Dette hadde jeg ventet på lenge. Følelsene tok overhånd så jeg ble sittende å skrike, men det var jo bare lykke for jeg hadde bestått. Jeg vil gjerne takke psyko­ log, kjørelærer, ergoterapeut og legen.

Nå gjensto bare en godkjenning fra Sunnaas. Jeg fikk time i september, men ga beskjed om

18

Hjernecella nr. 1 • 2023

www.slagrammede.org

Håndtrening Fysioterapeut Kari Anne på Sunnaas anbefalte meg at jeg skulle få teste ut en klokke som jeg hadde på armen som jeg kunne justere strømmen på for å få venstre armen min til å fungere litt bedre. Klokka heter Omnia 5. Jeg var på ortopedisk i Molde og testet den ut og brukte den hver dag, en til to ganger i et halvt års tid. Jeg tror det virket og fingrene ble mer bevegelige. En dag var jeg uheldig og satte på for mye strøm og det var skikkelig ubehagelig. Klokka er parkert for ei stund. Etter påske dro jeg til Sunnaas sykehus for å trene opp fingrene mine. Opplegget var at høyre hand ikke skulle brukes, bare venstre. Det gikk egentlig ganske greit men i en del tilfeller så var jeg nødt til å hjelpe til med høyre hånd. For eksempel når jeg skulle barbere meg og gjøre en del andre ting som du gjør når du er på toalettet. Det var hard

trening hver dag i to og en halv uke. Etter 2 uker på Sunnaas skulle vi være hjemme i 2 uker. Og så tilbake igjen en uke for å sjekke om vi hadde blitt litt bedre. 3 juni reiste jeg hjem etter 8 dagers opphold. Armen min ble mye bedre, jeg greier å strekke fingrene litt også. Med trening så tror vi at det blir enda bedre. Jeg brukte hansken hjemme så lenge jeg hadde behov for den. Nå bruker jeg venstre hånd i det daglige uten å ha stort fokus på det. Igjen vil jeg skryte av det fantas­ tiske tilbudet på Sunnaas, jeg må bare få lov å si tusen takk for hjelpen fra dere!

Beitostølen 15. mars til 15. April 2022 var jeg på

Beitostølen. 4 uker er lenge, men det var helt fantastisk! Vi var 16 stk i «b-gjengen», som vi kalte oss. Fra første dag fikk en veldig god tone med hverandre alle sammen. I 4 uker støttet vi hverandre, applauderte og kom med gode kommentarer når det gikk bra. Vi var oppdelt i to grupper, noen ville gå på lang­ rennski og noen ville kjøre slalom. Vi byttet på så alle fikk prøve. Jeg for min del foretrakk slalom. Timeplan for dagen var frokost 07.45, morgen gymnastikk Tai Chi klokken 09:00. Så var det inn å gjøre seg klar til skitrekket. Det var kjempefine, nypreparerte løyper hver dag Jeg hadde ikke kjørt slalom siden jeg var 16 år. Det er over 40 år siden. Det tok en liten stund før jeg kom inn i det, men med god hjelp av dyktige instruktører gikk det bra. Klokka 11:30 måtte vi tilbake til hotellet for å spise lunsj. Etter lunsj var det en liten time hvile og etterpå så var det stasjons-trening, ridning, bassengtrening, trimrom med Yoga, klatrevegg og diverse ballspill. Det var kvelds­ program også, så vi var ikke ferdig før klokka var cirka 20:30. Så alle var i seng når klokka var 22, helt utslitte. Det var herlig bare å vente på den neste fantastiske dagen med trening. Dette synes jeg var kjempebra opplegg så jeg vil gjerne takke de som jobber på Beitostølen ▶

19

www.slagrammede.org

Hjernecella nr. 1 • 2023

Hjerneslagfortelling forts.

hotell for at jeg fikk være med på dette fan­ tastiske opptreningsopplegget. Til gruppe 1a b-gjengen: Takk for at jeg fikk være sammen med dere 4 uker! Venner for livet, jeg savner dere. Arbeidsevnevurdering Neste punkt i rehabiliteringen var arbeids­ evnevurdering. I september -22 var jeg på Sunnaas for å få vurdert om jeg skal i arbeid igjen. Jeg fikk prøve på forskjellige ting når det gjelder arbeidsevnen min. Jeg vet med meg selv at sånn som jeg har det nå mener jeg at det er det beste for meg. Jeg har egentlig arbeid nok med å trene, gå til fysioterapeut, gå på skole og organisere hverdagen. Jeg er også med på en arbeidsgruppe som tilhører Sunnaas sykehus der vi utveksler opplevelser og meninger Det er veldig fint og det er det sykepleier Stine som har ansvaret for. I arbeidstreningen på Sunnaas gjorde jeg mye forskjellig, men da endte det opp med at jeg måtte bare legge meg oppi senga og slappe av i to- tre timer. Etter to uker så skulle jeg vurderes av lege og teamet mitt på Sunnaas. Da fikk jeg beskjed om at konklusjonen deres var hundre prosent ufør.

Jeg vil gjerne takke Sunnaas sykehus og alle i teamet mitt for alltid å ha hjulpet meg. Jeg har faktisk vært der 7 ganger på 3 år! Nå har jeg sendt inn søknad på Brain Camp i vinter, jeg vil gjerne også ha med meg et opphold til på Beitostølen. Jeg trener mye, spiller tennis og har det ganske greit! Jeg har en oppfordring til alle som har vært så uheldig og fått et hjerneslag - ikke gi opp! Trening gjør det bedre!

20

Hjernecella nr. 1 • 2023

www.slagrammede.org

TRE FOREDRAG JODA! Jeg skulle ønske, av og til, at jeg var sånn som jeg var før hjerneslaget. Like rask, like motorisk og at jeg hadde like stor kapasitet.

TEKST OG ILLUSTRASJON: JANNICKE BOUG, www.slagkraftig.no | FOTO: IREN YU

å krysse veien mellom to biler. Bilene tutet ofte, men jeg bare smilte og vinket mens jeg kastet meg inn på 79-bussen på Hauketo stasjon. Inne på bussen var det ikke få som glodde på meg der jeg brukte ett busstopp bare på å få pulsen lav nok til å vise frem månedskortet.

Jeg var veldig rask, så rask at jeg rakk bussen selv om jeg løp hjemmefra ett minutt før bussen gikk. Hvis andre i huset skulle rekke bussen, og så på klokka at det var under ti minutter til den gikk, da begynte de å løpe. Jeg tok en snarvei gjennom skogen bak huset, ventet ikke på grønn mann når jeg skulle over veien, men kikket til venstre, krysset to filer, stoppet på dobbel sperrelinje, kikket til høyre og beregnet at jeg rakk akkurat

Nå tar jeg sjeldent buss eller tog, mitt frem­ komstmiddel er bil, jeg kjører fra dør til dør.

21

www.slagrammede.org

Hjernecella nr. 1 • 2023

Tre foredrag forts.

undervise enda flere konsepter og studerte kjemi.

Jeg var veldig motorisk og hadde ekstrajobb på Elixia som styrke-, Cardio Puls- og yoga­ instruktør. Jeg holdt også kurs for Elixia, lærte opp nye instruktører og hadde timer med 60 medlemmer av gangen, det var smekkfullt. Nå er jeg vikar på Cardio Puls for seniorer på Karlsrud. For litt siden ble jeg møtt av en dame som løftet begge armene over hodet da hun så meg og ropte: «I DAG BLIR DET GØY!» Og det ble det. Mange av medlem­ mene som skulle være med på timen så rart på damen, men enda rarere på meg der jeg gikk og dro på det ene beinet. Dette over­ driver jeg en smule når jeg går rundt og samler inn billetter og ønsker velkommen, varmere og blidere enn sola selv. Alle som ikke har vært med på trening med meg før, har utrolig lave forventninger, under null! Og så senker jeg forventningene enda et par hakk når jeg sier at armen min heller ikke fungerer. Jeg forteller at jeg har hatt hjerneslag og at jeg sliter med en halvsidig lammelse. Så halter jeg meg bort til musikkanlegget og trykker på play. Da runger det ut av høyttaleren The Roaring Twenties, etterfulgt av 60- og 70-talls musikk med skreddersydde trinn og smidige overganger. Når timen er over, stiller jeg meg ved utgangen og takker hver og en av de svette og storfornøyde seniorene for inn­ satsen. De takker for god trening. I det jeg går forbi resepsjonen på vei ut, får jeg nesten applaus av de som jobber der for de har fått så fantastiske tilbakemeldinger. Før slaget hadde jeg veldig stor kapasitet; jeg rakk alt! Jeg bodde alene på Lambertseter med datteren min på to år, jobbet som kon­ taktlærer på ungdomsskole, jeg hadde flere timer i uka på Elixia, tok kurs slik at jeg kunne

I dag jobber jeg 50% på skolen og fremdeles har jeg timer på Sats. Jeg er redaktør for Hjernecella, medlemsbladet til Norsk forening for slagrammede. I tillegg driver jeg mitt eget foretak. Jeg holder foredrag. Tre forskjellige foredrag. Ett av foredragene for helsefag på videre­ gående skole hvor målet med foredraget er å lære elevene om hjerneslag og rehabilite­ ring av hjerneslag. Jeg har kalt foredraget: «Den som gir seg er en dritt». Ett foredrag for personer som jobber med rehabilitering hvor jeg snakker om mine erfaringer med helsevesenet: «Pasienten, en ubrukt ressurs». Målet med dette foredraget er at alle pasienter skal bli sett for den de er og ikke bare for diagnosen. Et annet mål er å endre rehabiliteringspraksis i Norge. Ingen pasienter skal måtte oppleve den samme rehabiliteringen som jeg har opplevd. Det siste foredraget er et motivasjonsforedrag hvor jeg snakker om hvordan jeg takler min motgang: «Et motgangsshow» hvor målet med foredraget er hvordan man kan møte motgang. Alle foredragene er bygget rundt min historie, og drives fremover av bilder og videoer fra min rehabilitering.

NEIDA! Det handler ikke om hvordan du har det, men hvordan du tar det!

Hvis du vil booke et foredrag, skriv til meg på: jannicke@slagkraftig.no

22

Hjernecella nr. 1 • 2023

www.slagrammede.org

LOKALLAGENE FORTELLER

n NFS Flekkefjord

En hilsen fra oss i Flekkefjord Året som har gått har vært et meget inntresant år hos oss. Vi har hatt flere åpne møter med bra oppmøte og mange temaer og gode foredragsholdere er nok den rette veien å gå. Dette har vi fått mange gode tilbakemeldinger på.

Denne har vi fått lagt ut på Sykehuset, Sykehjemmene og på Rådhuset til politikerne.

Vi hadde besøk av sykkel-Ragnar som holdt et meget bra foredrag og fortalte om sykkel­ turen han hadde fra Nordkapp og til Lindesnes. Dette var det stor interesse for og han gjorde en meget bra figur her. Vi har også fått laget ferdig vår lokale folder som vi bruker å dele ut på stands og ellers når vi har åpne møter og samlinger. Dette er en folder som har blitt veldig godt mottatt.

Vi avsluttet året i desember med Gløgg, Kaker og Julegrøt og så hadde vi et lotteri med mange fine premier.

Helge Gordon Osen Leder

23

www.slagrammede.org

Hjernecella nr. 1 • 2023

Page 1 Page 2 Page 3 Page 4 Page 5 Page 6 Page 7 Page 8 Page 9 Page 10 Page 11 Page 12 Page 13 Page 14 Page 15 Page 16 Page 17 Page 18 Page 19 Page 20 Page 21 Page 22 Page 23 Page 24 Page 25 Page 26 Page 27 Page 28 Page 29 Page 30 Page 31 Page 32 Page 33 Page 34 Page 35 Page 36

Made with FlippingBook Digital Publishing Software