Jeg har god nytte av dagtrening ved rehabiliteringssenter. Der får jeg daglig hjelp av fysioterapaut, vanntrening og styrketrening, kjenner nå at jeg blir sterkere i kroppen og tåler litt mere, Dette benytter jeg meg av ut februar 2020, fra mars starter jeg trening ved et fysikalsk institutt, Fysioterapaut er kontaktet og avtalen er i boks, Det er bare å fortsette treningen. Tror jeg. Fra midten av mars får jeg en lang treningspause for da stenger Norge ned på grunn av Covid-19.
Men ute er det vår, og det er fin trening i gåturer med krykker.
Jeg har brukt mye tid på å akseptere en ny og annerledes måte å leve livet på. Det er mye som har endret seg og jeg er litt mer oppmerksom på mine sårbare sider. Jeg beveger meg nå innendørs uten hjelpemidler, men har dårlig balanse og blir fort sliten i fot og hofte og må hvile. Trenger mye mere hvile nå enn før jeg ble syk, blir så utmattet til tider at jeg ikke orker noe på en hel dag, men bare tilbringer dagen i sofaen. Det hadde jeg aldri behov for tidligere. Ute er jeg avhengig av krykker. Stort sett fungerer dagene bra. Gode dager er det flest av, og jeg kan glede meg over hvor bra jeg har det. Men noen ganger kommer sorgen ovet tapet av funksjonsnivå sigende, det er vel bare naturlig. Er nå på vei tilbake til jobb etter en lang pause, jeg er friskmeldt i en liten prosent så vil tiden vise hvor mye jeg kan jobbe. Nå er det snart to år siden den dagen på kontoret til fastlegen min, halvannet år siden oppholdet ved Radiumshospitalet. Min historie med kreft er ikke særlig lang, og bare tiden vil vise hvilken vei jeg skal gå. Men uansett er jeg nå bedre rustet til å ta det som eventuelt kommer, enn jeg var onsdag i påskeuka 2019. Kreft er ikke like skremmende lengre. Jeg vet mere om Sarkomer og kreft i sin alminnelighet og jeg har kjent på kroppen at jeg kan tåle mere enn jeg trodde jeg kunne.
Krykketrening i Stavern.
er flotte og jeg henter energi. Har alltid likt fysisk aktivitet og vært i god form, det drar jeg nytte av nå. Etter tre uker i Stavern drar jeg hjemover opp til Trondheim. Funksjonsnivå og fysisk form tilsier at det ikke er å anbefale å dra hjem, så jeg får hjelp til å ordne plass ved et rehabiliteringssenter i Trondheim. Der kan jeg fortsette å trene, samtidig som jeg kan være litt hjemme innimellom. Jeg har døgnplass i tre uker, med mulighet til å benytte treningstilbud på dagtid etterpå om jeg ønsker. Jeg hadde gledet meg sånn til å komme hjem til livet mitt, venner og samboeren min. Hadde forventninger om det vi skulle gjøre, og snart var det jul. Så orker jeg nesten ingenting, jeg er så sliten som jeg aldri før har vært, jeg fatter ikke at det er mulig å ha så lite energi. Skuffelsen er stor. Erkjennelsen og konsekvensene av hvilket traume kroppen har vært igjennom siger sakte inn.
18
Sarkomen #1-2021
Made with FlippingBook flipbook maker