erindre kom relativt raskt. Etter et par uker – før jeg fikk svar – fikk jeg innkalling til ny MR. De hadde glemt å sette kontrast. Mennesker er mennesker og blikkene, stillheten og omfanget av MR’en fortalte meg instinktivt hva som faktisk var galt. Jeg hadde tidvis og i forkant periodevis influensasymptomer med lett feber etc som kunne komme klokken ni om morgenen – men som bare varte max en time av gangen. Jeg VISSTE allerede da at det var en kreftform. I dag forstår jeg det alle har snakket om når de sier at kroppen vet det om en er flink å registrere signalene. Kort tid etter ble jeg innkalt til en åpen biopsi. Kirurgen (tysk – tror han heter Notrot) fortalte meg etter oppvåkning at når de skulle slå av en bit av kulen slo de og hull i beinet. Han kunne for øvrig ikke si noe om hva det var – snarere ville ikke spekulere overfor meg selv om han sikkert allerede visste hva det var. For øvrig en av de de legene jeg har møtt som jeg har hatt mest tillitt til – og han var en del av oppfølgingsteamet siden. Han hadde aldri opplevd noe så hardt på en menneskekropp i sin karriere. MØT PÅ KREFTPOST 2 Jeg hørte de neste dagene ikke noe mer fra sykehuset eller fastlegen før jeg en torsdag ettermiddag ble oppringt av Haukeland Sykehus med meldingen «kan du møte på kreftpost 2 på mandag». «Hva er det du sier, sa jeg. Er det kreft?». «Det må du nesten ta med legen når du kommer, sa vedkommende som ringte. Dagen etter, altså fredag, ble jeg igjen oppringt. «Du kan møte på kirurgen i stedet». Jeg og min samboer, som da hadde vært enke i noen få år da hennes forrige mann hadde måtte gi tapt for kreft, møtte på sykehuset til avtalt tid den morgenen. Vi ble gående å vente i syv til åtte timer før legen, professor Trovik, omsider dukket opp. Inn på et rom – og hans korte beskjed var: «Som du sikkert har skjønt så er dette kreft – MEN dette skal gå bra». Operasjonen ville imidlertid være stor. Han fortalte videre at de antok den var lavgradig – grad 1 eller 2 og at det kunne
I 2001 ble jeg rundt vinterferietid plutselig rammet av smerter og hevelser i mange ledd i kroppen. Jeg ble da innlagt på reumatisk avdeling på Drammen Sykehus/Buskerud Sentralsykehus. Det ble tatt bilder av alle store ledd og hender. Jeg benyttet anledningen og lagde igjen et poeng ut av smerter fra kneet/ lårbeinet. Det ble i tillegg til røntgen tatt ultralyd av området. Jeg fikk aldri noe svar på resultatet av røntgenbildene – men på ultralyd konstaterte man med at det var en kul som kunne «minne om en baker cyste». Det ble rekvirert atter en ny artroskopi … Årsaken til det hele fant man ikke ut av – alle blodprøver normale. Ble gitt noen kortisonsprøyter i noen fingerledd. Man lurte på en tid om det kunne være reaktiv artritt etter en prostatitt jeg hadde hatt et par måneder før – men fant heller ikke noe hold for dette via prøver. Ny innkalling og ny artroskopi. Jeg ga da klart uttrykk for min frustrasjon overfor ny kirurg og at han ikke fikk rote mer i kneet uten at aktuelle kul ble fjernet. Han overbeviste meg imidlertid om – basert på kunnskap om kulen på baksiden – om at årsaken lå inni leddet. Mer menisk fjernet. Jeg ble en kort tid noe bedre etter siste operasjon. Flyttet så vestover senhøsten 2003. Rundt høsten 2004 begynte smertene i kneet igjen å tilta – nå mer enn noen gang. Stadig mindre hevelser i leddet (som jeg og hadde hatt i alle år) og smerter fra baksiden. Den mest merkbare forandringen var at jeg våknet av en rar prikkende følelse i beinet om nettene som strålte seg fra kulen i knehasen og nedover leggen. Dette gjentok seg konsekvent på nettene. Jeg hadde fått ny fastlege som hadde ørene på rett plass og som tok sine pasienter på alvor. Det kan jeg si at var en helt ny erfaring for meg etter da å ha slitt med knærne i mer enn to tiår. Han sa raskt etter han hadde kjent på kulen at «dette må vi raskt ta en MR av og så får vi håpe de kan gjøre noe med det de finner». Innkallingen til MR i Bergen mener jeg å
24
Sarkomen #1-2021
Made with FlippingBook flipbook maker