Bilder før og etter operasjonen i 2005.
sammenlignes med den snilleste formen for føflekkreft hvor kreften er borte når føflekken er skåret bort. Operasjonen ville imidlertid ta mange timer – og at jeg ville ha en lang vei tilbake med mye opptrening. Jeg ble forberedt på at jeg ville kunne bli halt resten av livet. PARANOIA Jeg følte at hele verden raste på meg – som storm fra alle kanter. Meg selv brydde jeg meg særlig ikke om – men var mer bekymret for min samboer som da opplevde dette igjen. Alle tanker kom på en gang – om vår felles datter som da bare var seks måneder gammel. Tanker om alle historiene om leger (som tidvis klokt holdt tilbake noe informasjon eller porsjonerte) – om tilfellene i familien (far og mormor som var død få år før, og at nå var det min tur. Paranoiaen tok meg aldeles – mest av alt sinnet over at jeg hadde måtte gå med dette i så mange år, alle de ubrukelige legene og kirurgene slik jeg oppfattet de som jeg hadde vært hos.
OPERASJONEN Dagen etter møtte jeg til avtalt tid etter å ha sovet ut på sykehus hotellet. Jeg kunne ikke legges i full narkose da jeg nylig hadde hatt influensalignende sykdom. Man hadde besluttet at jeg skulle gis bedøvelse via ryggen slik at jeg ville ligge våken under hele seansen. Noe annet ble og gitt – sikkert beroligende. Selve kulen og omkringliggende bløtvev, 20 cm av baksiden av lårbeinet var fjernet, erstattet med cement og en titanplate+skruer. POSTOPERATIV Jeg våknet til de mest grusomme smertene jeg kan erindre. Vel 25 cm lange arr på begge sider av lårbeinet som var da var lagt i en mekanisk anretning slik at man kunne holde beinet i bevegelse i dagene etter. Store tilhørende drensposer. Smertebehandling ble de første dagene gitt med morfin samt at man hadde lagt inn en slange i ryggen. Sistnevnte skulle vise seg å ikke virke som planlagt – og skapte stor bry både for meg og personellet. Det ble da gitt morfin i
25
Sarkomen #1-2021
Made with FlippingBook flipbook maker