Blir ikke trodd – Jeg har sluttet å leve
Ann Kristins sønn Joachim (21) er en av demsom ikke blir trodd. Han har ikke narkolepsi, og det har i hvert fall ikke noemed svineinfluensa-vaksinen å g jøre,menermyndig- hetene.Men livet er snudd på hodet for en hel familie.
Seksere på skolen Før Joachim fikk vaksinen, var han en frisk, aktiv og skoleflink tenåring. Karakterkort med mange seksere, ivrig birøkter og friluftsmann, musi- ker. Han hadde vært en liten tur innom barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP), hadde slitt en liten stund med en hverdag der en psykisk utviklingshemmet storesøster nødvendigvis tok stor plass, men – Å ta kontakt med BUP, det er det dummeste vi kunne gjort. Det gjorde at han ble stemplet for evig og alltid. Nå står det i journalen at han var psykisk ustabil som liten. Det hjelper ikke at lærerne sier at de ikke merket noe, det hjelper ikke at jeg har vært rundt etterpå og fått bekreftet at han aldri har vært psykisk syk, sier Ann Kristin Lied. Da søvnforstyrrelsene rammet, orket han plutselig ingenting. Ga seg med det meste for å prioritere skolen. For å holde seg våken på skolen, hadde han med seg isvann hjemmefra. Den eneste måten å holde seg våken på, var å måtte tisse hele tiden. klarte seg utmerket igjen. – Stemplet på BUP
fortellingen om de åtte årene. – Livet mitt etter at Joachim ble syk, har vært kofferter med papirer, fortel- ler hun. En sofa og en behagelig stol står også i stuen. Joachim selv orker ikke å være med i dag. Han har en dårlig dag. Må holde sengen. Smerter – Livet hans er enten på sofaen, i sto- len eller i kaldt vann i badekaret for å prøve å ta smertene, sier Ann Kristin Lied. Han har «tannverk» i hele kroppen hele tiden. Når det er ekstra ille, vinner smertene over narkolepsi- en. Mannen som egentlig sover unor- malt mye, er plutselig våken i flere døgn. – Det ser ut som han har sopt til seg alle bivirkningene som finnes, mener hun. Det har blant annet ført til at de bor der de gjør. Moren og bestemo- ren solgte hver sin rekkehusleilighet i Sarpsborg og flyttet til Idd, til et rolig hus en mils vei innover fjorden fra Halden sentrum. Bråket i en vanlig leilighet ble for mye for Joachim. Men det verste av alt er å oppleve ikke å bli trodd, mener hun.
Georg Mathisenn Tekst og foto
– Jeg har sluttet å leve. Ann Kristin Lied unnskylder seg. Går og henter noe å tørke øynene med. Det er tungt å snakke. Tungt å fortel- le om sykdommen som har rammet sønnen, og enda tyngre å fortelle om kampen mot alle som ikke vil hjelpe. Helsevesenet som ikke stiller diagno- se, Norsk pasientskadeerstatning som ikke tror på henne, advokaten som ikke gjorde jobben sin, helseministe- ren som ikke vil gå inn i saken. Kofferter med papirer Sønnen Joachim Nylén var 13 år da han fikk vaksinen mot svineinfluen- sa. Selv ville han ikke. Moren klarer ikke å tilgi seg selv for at han ble vaksinert likevel. Armen ble doven med én gang. Joachim er venstrehendt, men det var ikke snakk om å få sprøyte i høyre- armen. Alle skulle ha den i venstre. Ungdomsskoleeleven måtte skrive med feil hånd lenge. Det er snart åtte år siden nå. På stue- bordet ligger den tørre, triste delen av
Men det verste av alt er å oppleve ikke å bli trodd. Ann Kristin Lied, mor
8
SOMNUS NR 2 - 2017
Made with FlippingBook - Online Brochure Maker