«Jeg hadde nok flere ting jeg gikk og bar på som kanskje ikke var så gode å gå og bære på»
hele livet. Jeg visste hvordan jeg skulle slå og kun- ne slå på to og tre kuler for å få ned den fjerde, og klarte det. Etter en stund kom fylkeslegen og ga psykiateren medhold i vedtaket om tvangsmedisinering. Jeg ville uansett ikke ta dette frivillig og for å demon- strere måtte de legge meg i belter for å få satt sprøyta. Det var utrolig krenkende å få den sprøy- ten og vite at nå skulle jeg bli så sløv som jeg ble sist. Jeg er overbevist om at den gangen hadde jeg klart å komme ut av denne psykosen, men det spørs hvordan dagliglivet hadde blitt. Det var mye praktisk som kanskje hadde vært vanskelig å ord- ne opp og hadde nok trengt hjelp til en del ting. Men jeg er overbevist om at det hadde latt seg gjøre uten antipsykotika, som heller ikke var noen hjelp, men heller et middel til å bli sløvet ned og passivisert av. Medikamentet hadde ingen annen virkning på meg. Jeg husker at kjæresten min kom på besøk gan- ske ofte, men det var en periode hvor hun ikke fikk lov til å besøke meg også. Jeg hadde nok flere ting jeg gikk og bar på som kanskje ikke var så gode å gå og bære på. Jeg hadde sikkert et behov for å snakke med noen om mine utfordringer, men det var ingen der jeg fikk tillit til. Det var heller ikke et opplegg for konstruktive samtaler hvor jeg kunne snakke om det jeg følte. Hvorfor hadde jeg det som jeg hadde det? Hva har skjedd? Hva er årsaken?
20
Made with FlippingBook Publishing Software