gen med samme sykdom som var blitt friske. Engstelig er man jo likevel, særlig da vi så tilfeller på barneavdelingen hvor det ikke gikk så bra. Både da Leif og Jostein var syke, følte Aase at hun måtte holde seg oppreist for deres skyld, og ikke gi seg hen til red- selen. Først da hun kom hjem etter oppholdet på Haukeland, følte hun at hun falt litt sammen, og ble litt tiltaksløs. – Underveis tenkte jeg vel ikke på at jeg var sliten. Når man står midt oppi noe sånt, virker det som at man får et ekstra gir som gjør at man klarer å stå på mer enn man tror. Åpenhet viktig Det har vært svært viktig for fa- milien å være åpne om situasjo- nen, og vise at de var sårbare. – For min del gikk det en stund før jeg tok ordet “kreft” i munnen. Det er noe alle forbin- der med alvor og kanskje død. Vi syntes det var viktig at de rundt oss visste hvordan vi hadde det, og hvordan det gikk. Vi ville ikke
Møtte likesinnede Sønnen fikk tilbakefall, og måtte ha nye cellegiftkurer, operasjon og stamcellebehandling. I en pe- riode bodde Aase sammen med ham på Haukeland universitets- sjukehus. På barneavdelingen møtte de andre familier med kreftsyke barn. Å møte andre pårørende var av stor verdi for Aase. – Jeg så for meg at fellesstua der var et dystert rom. Så viste det seg at det som oftest var et sted med latter og liv, hvor vi hadde det trivelig sammen. Det var helt nødvendig. Kanskje snakket vi ikke så mye om syk- dom nettopp fordi vi visste hvor- dan de andre hadde det, sier hun. Hele tiden hadde hun troen på at det skulle gå bra med sønnen. Det sa hun også da han en dag spurte henne om han kom til å dø. – Vi hadde jo litt erfaring, og visste at det gikk an å bli frisk av kreft etter at Leif var syk. Det var nok også godt for Jostein å ha sett at det kunne gå bra. Vi traff også andre i Barnekreftforenin-
22 L ymf e k r e f t b l ade t 1 / 2 0 2 0
Made with FlippingBook Annual report