Lymfekreftbladet 1/2020

men gjorde nok at jeg ble in- teressert i å gå i den retningen. Det jeg har opplevd gjorde at jeg turte å ta spranget. Måten vi ble møtt på av helsevesenet har vært en ledetråd for meg, og jeg for- søker også selv å møte folk med omsorg, åpenhet og respekt. Hun tror at pårørenderollen i tillegg har gjort henne sterkere og bedre i stand til å takle mot- gang. – Så tror jeg at jeg har fått større empati for andre folk, og bedre forståelse for at andre kan ha det vanskelig. Ofte glemmer vi at det gjerne ligger noe bak hvis folk oppfører seg dårlig en dag. Selv om to av hennes nærmes- te har fått kreft, er ikke Aase blitt mer engstelig for at sykdom skal ramme familien. – Jeg har jo sett at det har gått veldig bra med dem. Jeg kan føle på dårlig samvittighet for dem det ikke går bra med, selv om vi jo ikke kan ta på oss skylden for det. Det gjør nok at vi setter pris på hvor heldige vi har vært. 

«Det har vært svært viktig for familien å være åpne om situasjonen, og vise at de var sårbare.»

at det skulle spres rykter. Det var viktig for oss å vise at kreft kan ramme alle, men at det kan gå bra likevel. Etter to år var nemlig sønnen ferdigbehandlet og frisk. Syk- dommen gjorde at han valgte å bli kreftsykepleier på barneavde- lingen istedenfor snekker. Også Aase endret yrkesretning etter kreften rammet familien. Etter 35 år sluttet hun i Posten og ut- dannet seg til helsefagarbeider. Siden har hun jobbet i hjemme- tjenesten i Stjørdal, hvor hun og Leif bor. – Erfaringene med sykdom-

L ymf e k r e f t b l ade t 1 / 2 0 2 0 23

Made with FlippingBook Annual report