39
PROLOG
Peter den store Hvordan knuse en hver ide omat man er brukbar til å sykle.
TEKST OG FOTO: Vidar Petterson
Mens jeg sitter der i skyggen og nyter stillheten kun brutt av siris- senes summing kommer et kjent ansikt trillende mot meg. På T- skjorten jeg har på meg ser han at jeg er en av deltakerne, han stopper opp og spør hva jeg synes om sykkelen. Jeg har ikke vært ute enda, men den ser bra ut sier jeg. Den er det, sier han før han triller avgårde på en fem timers tur. «Sees på ettermiddagsturen, vi skal visst være med dere,» mumler han der han triller avgårde ned den gruslagte hvite aléen. Ja, på sykkeltur med Peter Sagan, det var han som trillet av gårde. Får håpe han tar i så mye på morgenturen at han finner en slags mening i det som vil bli en langt roligere tur på grusveiene enn han er vant til. Han virker jo hyggelig, tenker jeg der jeg prøver å finne veien til frokosten med en snikende følelse at dette kan bli en sykkeldag litt i overkanten av hva denne kroppen har å by p å… Mat og karbon Jeg tenker en kraftig frokost må til for å ha litt ekstra på tanken før turen med Sagan, de andre proffene og en gjeng sykkelnerd/jour- nalister, de fleste i irriterende god form. Men først er det et par-tre timer med karbon, vinkler og vekt og halleluja! Det er spennende med produktutvikling og innovasjon, og når det gjelder hva man kan få gjort med en sykkelramme fra det ene året til det andre er det ingen grenser - rart ikke NASA er her med lange ører og fuktige øyne når den ene geniale detaljen etter den andre fyker over lerretet i en video etterfulgt PowerPoint bonanza! Etter karbonforestillingen med markedsmennesker og ingeniørers messing om tekniske genistreker som får Einstein til å fremstå som en middelmådig skolegutt er det tid for lunsj. En typisk omfattende lunsj på italiensk vis som ikke yter den fra før av litt for trange, men fancy sykkeltrøya noen som helst rett- ferdighet. Under en liten espresso i skyggen dukker igjen Peter Sagan og resten av proffene opp, ferdig med både langtur og lunsj og allerede tilbake i sykkeltøyet. Da er det om å gjøre å få på seg det gjennomsponsede litt for trange sykkeltøyet, holde inn magen, fylle flasker og lommer og komme seg ut for å prøve det omtalte unike karbonvidunderet. Vi triller ut fra hotellet, Sagan & co legger seg høflig i støvføyka bak oss. Da er vi ute på de hvite grusveien i det bølgende toskanske landskapet. Bølger, ikke myke, rolige og duvende dønninger, men krappe og brutale stigninger som kommer tett. Om jeg nå skal holde meg til havassosiasjoner skal hver syvende
Toscana, en tidlig junimorgen. Før frokost rusler jeg rundt på grusveien som fører opp til hotellet. Varmen nærmer seg allerede det som er en norsk sommerdag på sitt heteste, og dagens sykkeltur vil nok bli en tørr og varm opplevelse. Toscanas hvite grusveier er blitt berømte etter at proffenes «Strade Bianche» var tilbake på rittkalenderen etter mange års fravær. Rundt 25 sykkeljournalister fra hele verden var samlet til presentasjon og test av en ny sykkelmodell. I tillegg til oss syklende journalister som kommer i mange varianter, både når det gjelder sykkelform og ferdigheter, skulle vi på turene ha gleden av å bli geleidet på de nevnte hvite grusveier av noen av verdens beste proffer. Den lille rusleturen er over og utenfor hotellet finner jeg et bord i skyggen, et perfekt sted for en cappuccino før frokost og før vi skal bli presentert for den nye sykkelen. Som alltid vil det være «verdens beste sykkel» vi skal bli presentert med en nærmest religiøs skamløs ros. Ymse markedsførere med overdrevne talegaver blandes med mer alvorlige ingeniører sommå justere og tilføre noen fakta og en dose relativisme. Etter halleluja-treffet vil det som alltid være tid for tur med vidunderet. Merkelig nok vil den etter all sannsynlighet ikke være helt ulik sykkelen jeg ble presentert som «verdens beste» på forrige presentasjon… og for- rige der igjen...
16 GRUPPETTO SYKKELSPORT # 39
Made with FlippingBook. PDF to flipbook with ease