§
sukk
2020
MARER I TTET - EDVALD BOASSON HAGEN
Poggio var det slutt. Jeg hadde ingen mulighet til å holde følge med teten og endte på 106. plass, over seks minutter etter vinneren, Oscar Freire. I 2013 hadde jeg derfor lyst til å få til noe bedre enn i det mislykkede 2010 rittet. Det var det som sto i hodet da vi trillet av gårde fra Milano 17. mars. Jeg følte meg bra selv om jeg hadde vært litt skral uken før på grunn av en matforgiftning. Det ordnet seg heldigvis noen dager før rittet slik at jeg fikk i meg nok næring før rittdagen, trodde jeg. Rittdagen kom, og været var allerede fra start kaldt og dårlig. I starten var det til å leve med, vått og bare seks plussgrader da starten gikk. Jeg var godt kledd med tre lag tynne ull undertrøyer, overtrekkjakke og to regnjakker. Lang bukse var obligatorisk for alle. I alle store ritt er det masterbil som tauer feltet noen kilometer, og allerede før vi var ute av Milano, og før den offisielle starten var jeg gjennomvåt og etter hvert som milene gikk ble det kaldere og kaldere. I feltet konsentrerte jeg meg om å prøve å kjøre så billig som mulig fram til bakkene som kom rundt halvveis i rittet. Jeg følte meg først ikke så verst, men langsomt ble jeg mer og mer nummen og følelsesløs på både føtter og hender. På forhånd hadde jeg bestemt meg for ikke å tenke på været, bare konsent- rere meg om rittet. Da vi var halvveis, og startet Turchino-stig- ningen regnet det som aldri før. Temperaturen krøp ned mot null. Mot toppen av fjellet lå det snø i veibanen og glatte racerdekk var ikke veldig stødig på de glatte veiene. Arrangøren stoppet rittet da vi nærmet oss toppen. Vi ble sendt inn i lagbussene og vi skulle fraktes ned fra fjellet i bussene. Jeg
var så våt jeg kunne bli og forsøkte å tørke opp på veien ned. Jeg husker også at jeg hadde et håpløst forsøk på å vri mest mulig vann ut av skoene mine. Etter 45 km ble vi satt av og det var klart for en ny start. Samme vær og ny start Det var fortsatt ti mil igjen til mål, fem pluss- grader og regn. Normalt er jeg ikke redd for regnvær og bryr meg generelt lite om været. Jeg holder meg hjemme hele vinteren og sykler ute mens de fleste proffer er i sydligere strøk. Jeg fikk ikke kulden ut av kroppen og følte meg dårlig. Sykdommen jeg hadde hatt inntil noen få dager før dette marerittet satt nok fortsatt i kroppen. Det gikk ikke mange kilometerne før jeg satt og hakket tenner og følte meg elendig, all kraft var borte. Kroppsvarmen kom aldri til- bake, og da vi skulle starte på de berømte bakkene var bena stive og tunge og lystret ikke. Jeg kjørte alt jeg hadde, men kroppen
Litt oppvarming i bussen hjalp litt, men det varte ikke helt til mål. Her kommer Edvald ut av bussen for å fort- sette rittet. Det var mange som fikk et lite ønsket besøk på asfalten.
38 GRUPPETTO SYKKELSPORT # 39
Made with FlippingBook. PDF to flipbook with ease